Skriv ned bloggen din eller ambefal noen andre sin i kommentarfeltet, så skal jeg love å gå innpå de fleste å legge igjen et hjerte, eller noe annet.

...

De som følger meg på instagram (@marenviks) har fått med seg at ting er verre enn vi først trodde. Jeg skrev ikke mer enn det egentlig, men jeg kan jo si hvordan ting er. De på enheten for spiseforstyrrelser hadde jo sagt at jeg hadde osteoporose (benskjørhet) i hoftene og osteopeni (begynnende benskjørhet) resten av kroppen. DET var ikke riktig fikk jeg vite av sykehuset (som mamma var med meg hos på mandag). Ja, off, jeg gråter når jeg skriver dette... Hva skal jeg si... Jo, jeg har benskjørhet i hele ryggen! Jeg tror ikke dere forstår hvor alvorlig dette er, det gjør jeg ikke selv en gang. Jeg kan ikke tro det (nå gråter jeg igjen...). Det er ikke bare det at det er benskjørhet, verdiene er verre enn bare det. Jeg har ryggen og kroppen til en 80åring ca. Ærlig talt, jeg er 18år (ung) og har kroppen til en gammel kone. De sa det var så alvorlig at det var fare for brudd når som helst. Ryggvirvlene kan synke sammen og jeg kan gå med krokrygg (typ sånn sterotypen for en gammel dame med stokk). Resten av kroppen er ikke like hardt rammet som ryggen, men det er alvorlig, veldig alvorlig det også.

Så, til dere som ønsker å få anoreksi, ønsker å gå ned masse mer enn dere trenger i vekt, som sier til meg at dere ikke klarer å spise, som spør meg om råd til å spy og som spør meg hvordan dere kan bli som meg... Jeg vil bare spørre dere om noe: Er det dette dere vil oppnå? Vi dere ødelegge kroppen deres bare for å oppnå et ideal som ikke er sunt? Vil dere virkelig bli sånn som... som meg?

Jeg er sliten nå, det er rett før jeg sier hade, til alt.

Jeg prøver å smile, jeg prøver å finne glede, men nå er det snart nok.

Uskyld til alle dere som må høre på sytet mitt, jeg mener ikke å plage dere. Uskyld til familien min som må slite med meg. Uskyld til vennene mine som har desverre ble kjent med meg.

...

Wow! I avisen (Stavanger Aftenblad) og på nettsiden deres (aftenbladet.no)! Det er en filmsnutt der også som dere kan se (haha, du hører stemmen min...jaa...)

I´m in the newspaper and on their website her!

Her svarer jeg på noen spørsmål fra uken:

Når skal vi få se antrekket ditt? Kan du ikke ta litt bilder av deg selv i klærne du hadde på deg?

Hihi, jeg var opptatt av andre ting enn å ta bilder av meg selv på VBA, dessverre... Men jeg har sett litt bilder av meg litt rundt om kring på nettet og andre sine blogger. Men jag kan jo hive meg i klærne jeg hadde på meg på nytt kanskje, selv om det ikke blir det samme.

Så utrolig mange fine bilder! Men jeg lurer på en ting. Kan du ikke legge ut oppskrifter på forskjellige smoothier du pleier å lage? De ser så gode ut.

Wow, jeg er flink, se hva jeg har gjort!?

Smoothie recipe:

♥ raspberries

♥ strawberries

♥ vanilla yoghurt

♥ half a banana

♥ 1 blod orange freshly squeezed

♥ Mix and serve (my brother in this case).

These are such great photos! it looks like it was an amazing night(: was it fun meeting all the other bloggers?

Well, thank you, hihi. Yes, it was really great meeting the other bloggers. I was very shy, so I didn´t manage to be completly myself, but yes, i had fun. Everybody seemed so confident and cool and grown up, I seemed like a little baby. They had to check my ID several times, because they couldn´t belive I was 18, hoho.

Kan du ikke legge ut litt fototips? Du tar sinnsyk fine bilder, men kan du skrive litt mer om de ulike innstillingene du bruker osv?

Å, det er så vanskelig det der med innstillinger. Det varierer i hvert eneste bilde... Fototips, ja, jeg føler jeg sier litt av og til der jeg tipser, men jeg kan vel bli bedre?

Hvor ligger den restauranten og hva heter den?

Jeg er helt dum når det kommer navn i Oslo, jeg aner ikke hva noe heter og hvor noe er... Det eneste jeg vet hvor er er slottet. Men restauranten heter Nighthawk.
Spis mer, ditt spøkelse, du er avmagret og har ikke pupper engang...

Hoho, bare vent litt, jeg må samle meg nå. Haha, vent litt til, ah, tihi. Dette er det teiteste jeg har hørt din løk. For det første trenger du ikke se på meg, men siden jeg er et spøkelse så ser du meg ikke likevel? Hvis du ser meg og jeg er et spøkelse, så er det vel deg det er et problem med. Jeg et fullt klar over at jeg ikke har pupper, det trenger du ikke fortelle meg, jeg ser dem hver dag.

Hvordan klarer du å ta selvportrettsbilder? Bruker du stativ, fjernkontroll og selvutløser?

Ja, jeg bruker stativ og fjernkontroll!

How do you organize your pictures on your Macbook?

Well, I don´t... Or, all my pictures are categorised under the data it has been taken. Not more complicated than that.

ÆÆÆ HVOR ER TOPPEN FRA, NYDELIG.

ÆÆÆÆ DEN ER FRA BIKBOK.

Syns en med så stor påvirkning på unge jenter ikke bør poste slike thinspo bilder av selv. Dette blir bare helt feil for meg!

Det var dumt for deg. Jeg er slik jeg er, det er ikke thinspo bilder fra min side, hvis du tar det som det, er det du som henter inspirasjon fra feil plass.

Denne er også fra Bibok (men denne er rosa) jeg måtte jo kjøpe mange, siden de var så fine!

Hva tror du bestefaren sier når du sitter å tar bilder i BH og poserer? hahah<3

Han sa ingen ting han. Hehe, han lå å sov.

Liker dere at jeg svarer dere i et slikt innlegg?

...

Mine favoritt tv-serier er: ♠ sex and the city ♣ the king of queens ♥ friends ♦

Hva er din/dine?

...

Hei, nå er det snart sengetid, for meg og deg.

Jeg vet ikke om jeg sover godt for tiden, jeg føler jeg sover, men tankene mine er der hele tiden. Det er som om jeg er våken, alltid.

Kan du fortelle meg hva det fineste du vet er?

Det fineste jeg vet er:

♥ solnedgang ♥ stjerneskudd ♥ fregner ♥ glitter ♥ lys ♥ blomsterenger ♥ ting som svever i taket ♥ rådyr ♥ bokeh ♥

(Jeg lager et innlegg en liste med de beste tingene dere kommer på med, så kan det være vår lille inspirasjons-eske. Please si noe)

...

 Jeg bor her! Norge, Sandnes.

Hvor bor du?

I live here! Norway, Sandnes.

Where do you live?

...

"Syntes det er dårlig av deg å prøve å skaffe sympati ved at du har en spiseforstyrrelse. Jeg skjønner at det kan være vanskelig ja, men jeg syntes du skal tenke på at du lever i Norge og at det er et av verdens beste land. At du selv har skapt et vrengt bilde av mat har du selv skapt. For du skal vite at du kan spise og kjøpe hva du vil av mat, og at i Afrika og andre land så dør folk av en mulighet de ikke får, men som du selv velger å skape et vrengt bilde av. Så det er ikke kult å legger ut om slik, fordi det er mange som har det mye verre. Det er respektløst!"

Haha, dere er jo litt søte og, som kommenterer at jeg må vise respekt for de i Afrika som ikke kan kjøpe mat selv. At jeg skal tenke på at jeg tross alt bor i verdens beste land. Gjør jeg? Neimen, da bør jo alt være fint for meg, jeg har visst ikke noen problemer da. Jeg kan dessverre ikke skrive om hvordan alle her i verden har det inni seg, jeg er ikke så smart og kan desverre ikke lese tanker. Det jeg kan, er å lese mine egne tanker og jeg vet hvordan jeg selv har det. Jeg skriver om hvordan jeg har det fordi (veldig åpenlyst) det er min blogg. Hvis det er noen jeg ikke viser respekt til så er det meg selv! Jeg tenker på andre fremfor meg selv som regel, men jeg som alle andre mennesker (til og med de i Afrika) må tenke på meg selv også! Jeg er jo bare et menneske, jeg klarer ikke stoppe hungersnøden i verden, desverre. Hadde jeg stoppet all elendighet i verden med å slutte å blogge om hvordan jeg har det, så hadde jeg sluttet med det for lenge siden. Det tror jeg de fleste av dere forstår. Men dette var ikke for å henge noen ut, eller jo, på en måte... Jeg ville bare si at det er respektløst av deg som skrev dette til meg. Det er ikke jeg som har valgt spiseforstyrrelsen, den har valgt meg. Ikke straff meg for det du i alle fall. Du har ingenting med å fortelle meg og resten av folkene som har tilgang til både mat, husly og klær, at de har ingen rett til å slite. Vi har det vanskelig alle og en hver, men vi er vel ikke respektløse av den grunn? Du skriver at det er mange som har det verre enn meg. Ja, det er jeg helt fullstendig klar over. Jeg har aldri sagt at jeg har det værst i hele denne store verden? Jeg vil ikke konkurrere i å ha det værst, og jeg prøver å slutte å sammenligne meg med andre. Vi er alle forskjellige og på ulike stadier i både sykdommer og i livet generelt. Jeg skjønner at du ikke kan være gamle jenta/karen, men du kan tenke litt før du skriver noe sånt til noen.

Det var ikke meningen å være skarp eller spydig, men jeg følte jeg måtte/ville forsvare meg selv og alle dere andre som sliter...

Har du noen tanker om dette? Er jeg helt på jorde, eller?

...

Den ble litt fin, eller hva?

...

Gjett hva jeg har laget?

De som gjetter riktig får en klem.

...

I dag har jeg prøvd å ha en fin dag. Det ble en ok dag, litt vel kvalmen akkurat nå, vet ikke hva det er. Jeg kjenner meg ikke helt bra i kroppen, det er nesten som jeg griner akkurat nå. Jeg er så sinnsykt kvalmen.

Det er så kjekt med alle komplementene jeg får i kommentarfeltet her og på instagram! Jeg setter så utrolig stor pris på det! Det var noen som lurte på om det var jeg som hadde skrevet "diktet" i det 2. siste innlegget. Ja, det var meg, rett fra leveren. Jeg synes det er kjekt å skrive, bare dumt vi ikke har mer sjønnlitterære skriveoppgaver på skolen... Der går det bare i sakprosa.

Haha, jeg ville bare le litt akkurat nå. Ikke noe spesiell grunn. Man trenger ikke alltid ha en grunn til å le.

Zaphira har fulgt etter meg som en klegg i hele dag og i hele går. Går jeg opp går hun opp, går jeg inn på badet så er plutselig hun der også, når jeg går tur er hun med (veldig forståelig det siste da...). Nå ligger hun med tåfisene mine og snorker. Dere skulle hørt henne, hun er verre enn, enn noen andre som snorker, jeg vil ikke nevne noen. Jeg snorker ikke. Sånn serriøst, har aldri snorket en dag eller natt i mitt liv.

Akkurat nå irriterer jeg meg sinnsykt over et sår på leppa. Å, alle disse problemene mine, haha.

En av favorittfilmene mine gikk på tv i går, Pulp Fiction. Den er awesome.

Jeg har sinnsykt mange blåmerker på beina nå. Fra knærne og ned. Det er litt fint, litt blått mot min veldig bleke hud. Jeg har tatt solarium, én eller to ganger i hele mitt liv. Jeg tror det blir med de små forsøkene der. Jeg har ikke planer om å bli rosin, det har jeg snakt om før.

Ja, jeg var med Ellen og Iseling på fredag. Det var sinnsykt koselig. Vi snakket i flere timer og drakk, Pepsi max. Det er kjekt å være med venner, selv om jeg ikke gjør det alt for ofte, dessverre.

Oj, Zaphira våknet nå tror jeg. Best jeg koser litt med henne nå, så kanskje blir hun så lei av meg at hun bare følger etter med halve dagen i morgen. Hun kan ikke være med på skolen, selv om hun hadde hatt godt av det (hun er ikke den skarpeste kniven i skuffen, for å si det sånn).

Har du et ord for dagen i dag?

Mitt ord er; uvell.

What´s your word for the day?

...

Dere spør hvorfor jeg har munnen åpen når jeg tar bilder, og hvorfor jeg ikke alltid smiler? Jeg smiler ikke hele tiden fordi jeg ikke er glad hele tiden, hehe. Så enkelt er det. Jeg har munnen åpen fordi... Haha, jeg vet ikke, jeg bare gjør det, it´s ma thang.

Jeg fikk et spørsmål angående næringsdrikker. Jeg drakk nutri og frisubin med sjokolade smak. Jeg prøvde vanilje én gang... det ble bare én gang for å si det sånn, ikke én gang en gang, det ble en halv slurk. Jeg har også prøvd nutri som er juice-basert (ikke melkebaser sånn som den med sjokolade er), men fyfaderrullan den smakte, la oss bare være ærlig her, den smakte hor og helvette. Haha, det er sikkert mange som liker dem, men det gjorde ikke jeg. I tillegg er ikke de som er juice-basert fullstendige måltidserstattere, så jeg måtte ha hatt det når jeg var litt friskere og kunne spise noe annet i tillegg. Når jeg ikke fikk sondemat, drakk jeg bare næringsdrikker som var fullstendige måltidserstattere. Det var også noen som spurte om jeg ble veldig mett eller kvalm osv. Ja, det ble jeg, men på sykehuset var jeg nødt å drikke det uansett. Spiseforstyrrelsen får ikke bestemme der inne. Så alle dere jenter som sliter med å få i dere den forbaska næringsdrikken (som smaker veldig godt, faktisk!), det er bare å drikke opp hver eneste dråpe. Dere vet at det er ingen vei utenom! Jeg bestemmer at dere må drikke, (det hjelper alltid meg, at noen bestemmer)! Pleace gjør det for meg, familiene deres, vennene deres, kjærester, fremtiden og kroppen deres! Ikke la en metthetsfølelse (som mest sannsynelig ikke er en metthetsfølelse) styre livene deres. Tenk hvor kjekt dere kan ha det, når hode og kroppen er der den skal være! Jeg vet ikke om jeg sporet veldig av der, men jeg måtte bare slå av en liten alvorsprat med dere, alle. Jeg er så glad i dere, jeg vil ikke at dere skal ende opp sånn som jeg var og jeg er.

Jeg er glad i dere, inderlig. Jeg vil ikke at så mange av dere skal slite. Kan dere være flinke og være gode mot dere selv?

Jeg vet ikke om dere liker at jeg prøver å hjelpe dere, hvis dere vil så kan jeg slutte... Jeg er så usikker på meg selv, det er ikke meningen å spørre så mange spørsmål hele tiden... Jeg er ikke så perfekt som alle de andre på topplisten... jeg er ikke en gang i nærheten.

...

Nå har jeg hatt det vondt i snart 6 år. Jeg er lei, men ikke så lei at jeg er klar for å gi slipp. Jeg er faderullandei ikke klar til å bli frisk.

Har dere noe å si til jævelen i meg?

...

Jeg er 156 cm, lav og har str. 38 i sko. Håret mitt er naturlig mørk blondt (tror jeg), men jeg var alltid hvit i håret da jeg var mindre. Nå farger jeg det (bleker det ikke!) lys blond, har aldri hatt noen annen farge i håret.

Søndager har jeg aldri likt. Fredager og lørdager er himmelen, som regel. Jeg går tur hver dag (så lenge det ikke pisseregner ute og lyner og tordner og greier ute), Zaphira er med å går tur.

Det jeg elsker mest å gjøre i hele verden er; å ta bilder, reise, lage mat, innrede, kjøpe fine klær, redigere bilder, bade, løpe, gå tur, å bake, se julefilmer og å være med mine aller beste venner!

Jeg liker veldig godt lunsj i helgene og kveldsmat i ukedagene.

Min favoritt tid på døgnet, er når solen går ned. Jeg liker veldig godt vinteren, selv om jeg fryser sinnsykt. Jeg liker også sommeren, det hender jeg fryser her også, men det er sommer, så alt er greit.

Ting jeg hater er; stangselleri, frosker, padder, rompetroll, kulde, te, kaffe, tvangstanker, anoreksi, å vente og rot.

Jeg elsker julen mer enn noe annet, nesten.

Fortell meg litt om deg!

Eller bare si hva bloggen din er!

Smykket er fra denne nettsiden!

...

... selv om ting går, ned.

...

Jeg fikk denne leppestiften til jul, jeg. Den er veldig fin på, det er bare en lett farge som smelter inn i leppene som is på et glovarmt bilvindu på en varm sommerdag... Ja, akkurat sånn, Maren. Jeg har lite å gjøre, ok, ikke døm meg. Eller lite å gjøre var vel å ta hardt i... Jeg sitter jo barnevakt for to engler som ligger og sover søtt under de varme dynene sine. Jeg missunner dem det, det å ligge der uten bekymringer og uten kalde føtter. Jeg vil også ligge under en varm dyne og kjenne at alt og ingenting er fint. Jeg vet ikke om jeg ønsker at den dynen skal være min, jeg vil aller helst ligge under dynen til noen andre. Jeg vil at noen andre skal ta meg inn i varmen og stryke meg over ryggen.

Ensomhet.

 Når jeg ser for meg fremtiden, så er den lys på en eller annen måte. Jeg tror jeg har det fint, jeg håper det. Jeg håper jeg ligger under en varm dyne som ikke er min, og at noen stryker meg over ryggen.

Trygghet.

...

Jeg lever ikke her.

...

Haha, jeg dør av meg selv! Hihi, hva synes dere?

...

Jeg har jo denne berømte kostlisten. Den er ikke lenger skrevet på papir, den er mer inne i hodet mitt. Jeg vet at jeg må få i meg x antall kalorier per dag og at jeg må fordele det på fire måltider. Etter jeg var utskrevet fra sykehuset, har jeg kuttet ned litt på kaloriene. Det er ikke bra. Det har resultert at jeg har gått ned i vekt igjen. Jeg er ikke på det stadie at jeg holder på å dø, men jeg burde veie en del mer. Med tanke på at jeg er 18år, og går inn i mitt 19, så er kroppen helt på bærtur.

Det jeg spiser nå sånn ca. uten å fortelle hvor mange kalorier, for det trenger dere ikke vite. For det er veldig individuelt hva hver enkelt av oss trenger for å fungere opptimal.

Det jeg spiser er:Frokosten min er alltid havregrøt laget på melk servert med en oppkuttet frukt (som oftest pære). Lunsjen varierer veldig etter om jeg er på skolen eller ikke. Hvis jeg er på skolen går det mye i nudler som jeg varmer og frukt ved siden av. Jeg har ikke vært så flink å drikke vann til det, et har gått mye i pepsi max. Når det er ferie og helg, pleier jeg å lage noe godt og litt fint til lunsj, hehe. Det går veldig mye i pannekaker og frukt, bær, smoothie, egg, cottage cheese, kesam og popcorn. Til middag prøver jeg å variere, men et blir ofte det samme. Det går mye i pasta, fisk, nudler, risengrøt og masse grønnsaker. Kveldsmaten, som er min favoritt, er alltid fruktsalat, popcorn og skyr!

Det er unntak som gjør at jeg må endre litt på spiseplanen min. Hvis jeg er ute, i bursdager, på photoshoots osv... Da kan det vere jeg må forskyve eller må spise noe annet. Det er viktig å ikke bli for låst til rutiner, da kan det lett bli tvang rundt det. Det er litt sånn for meg, jeg har litt for mange vaner jeg ikke klarer å utfordre.

På spesielle annledninger som bursdag, jul og nyttår osv, da har mamma lært meg og vi har inngått en deal at jeg skal spise en usunn ting. Som oftes en cupcake, for da har jeg litt mer kontroll.

Når jeg er ute å spiser må jeg bestille noe mer enn bare en enkel salat for eksempel. Jeg må ha noe med litt mer mat i. Når jeg er i Kroatia, og jeg har lyst på salat der, må jeg også ha noe i tillegg, en is eller noe. Sånn er det bare. Jeg spiser jo ikke kjøtt, så jeg må ha ting som ikke inneholder det. Jeg bestiller ofte, pizza, pasta, fisk og skaldyr når jeg er der nede. De har bare italienske restauranter der, så det blir mye det samme. Når jeg er ute å spiser hjemme går jeg jo ofte på sushi-, kina-, thai- og caféer. Da vet jeg hvor mye jeg skal spise.


Det jeg burde spise mer av, er mer solide karbohydrater, som brød og korn. Jeg kunne også drikke mer vann og fått i meg enda mer proteiner. Jeg burde vel også spise en del mer mat generelt, for jeg vet at det jeg spiser ikke er nok... Men, det er så vanskelig å bare spise mer for meg. Jeg tørr ikke, og jeg vil ikke. Jeg blir ofte veldig, veldig mett, og da er det forferdelig for meg å leve. Det er litt drøyt, men jeg føler meg så ekkel når jeg er mett. Men det at jeg føler meg feit og sånn, har jeg blitt fortalt bare er en følelse, det er ikke fakta. Jeg må slutte å føle og heller begynne å tenke logisk!

Det jeg ambefaler til dere som lurer på hva dere skal spise er; spis litt av alt! Å bare spise sunt er faktisk ganske usunt! Husk at man trenger fett, proteiner og karbohydrater, ikke kutt ut noen av delene!

Spis masse mat, det er viktig, det vet jeg! Har du noen råd til meg?

(Random bilder som jeg ikke har vist dere og som ikke har noe med innholdet å gjøre)

...

Takk for en strålende nyttårsferiring Bettina, Veronica, Sofie, Charlotte, Marita, Silje, Zarah og Margarita! Det var den beste på mange år!

Godt nyttår alle sammen, alle lesere, alle venner, hele familien min, alle jeg kjenner, ALLE!

...

Asj, det blir dritt med et nytt år. Alt for mye forventninger og alt for mye høye krav å fylle... Jeg liker ikke at ting forandrer seg. Men, jaja, det skal nok ordne seg denne gangen også.

Det kommer et innlegg med de bildene som beskriver dette året, som jeg er mest fornøyd med, som er meg, som gjør vondt å se på, som symboliserer lykke, matbilder, selvportrett, portretter, natur, ting og det meste egentlig fra dette året! Er dere klar for et megastort innlegg!?

...

Si GRATULERER MED DAGEN til bloggen min som fyller tre år i dag!

...

Den nye bestevennen min som jeg fikk i gave av hjertene mine, Ingvild og Sanne!

Tusen takk, jeg ligger med den hver natt (ikke på perverst vis, vell og merke).

Ja, jeg har rosa-skjær i håret, til alle dere som lurte på det!♥

Liker dere det rosa-lignenes håret? Det gjør jeg.

 ...

Litt fra min julefeiring!

Jeg er litt fjern på bloggen for tiden, det er fordi jeg har holdt på med designet på bloggen en del. Dere har sikkert lagt merke til at jeg har byttet header og litt sånn? Ja, nå vil jeg veldig gjerne høre hva dere synes!

...

Jeg har egentlig ikke tid til dette, siden jeg skal på kino nå, men hei.

Dere skal få se flere bilder fra i går, senere hvis dere vil?

...

Det er noe de fleste er opptatt av. Det er det udefinerbare, det umulige, det omtalte... Det er det vi velger å kalle det perfekte.

Hva er det? Ikke spør meg, jeg har ikke peiling. Det eneste jeg vet, er at jeg, som de fleste andre strever etter å oppnå det. Enten når det kommer til skole, kunst, vennekrets eller utseende. Alt vi foretar oss i egentlig, har på en eller annen måte en ende i det perfekte. Denne enden, den er like uendelig som evigheten. Første mann til å nå evigheten har vunnet! Det sier seg selv at dette er en kamp ingen kan vinne. Jeg er inne i denne kampen. Jeg er verdens dårligste taper, men likevel liker jeg å fortsette å kjempe. Jeg vet jeg aldri vil vinne, det er det eneste jeg vet.

Å tape, hvordan gjør du det? Er det å gi opp, å tape? Er det derfor jeg aldri gir opp? Jeg vil ikke være en taper, ingen vil være det.

Hva er mellomtingen mellom det å vinne og det å tape? Er det, det noe litt mindre omtalte ?normale?. Er dette noe jeg kanskje heller skulle sikte etter, jeg og dere andre? Så hva om vi later som vi er ferdig med å streve etter det perfekte og fokuserer mer på det ?normale?. Da er vi vel inne i en lik kamp igjen, er vi ikke? Det er folk som aldri vil komme inn i kategorien ?normal?. Jeg ser ikke en fremtid som normal. Jeg er en rar skrue skal jeg si dere, med problemer, mange problemer. Kanskje ingen har fremtid som normale, heller? Er normalt like uendelig som perfekt?

Ok, la oss late som om vi er ferdig med det normale også. Nå har vi ingen ønsker om å være verken perfekte eller normale. Hva med å prøve å bare være oss selv? Det er et mål alle kan oppnå. For alle er vi spesielle, spesielle på hver vår fantastiske, sære måte. Så, når du endelig har godtatt eller er på vei til å godta deg selv for den du er, kan det hende at det kommer mennesker som ikke gjør det, som ikke godtar deg for den du er. Disse menneskene kan ønske at du heller var perfekt eller normal, eller lik dem selv på en eller annen måte. Det kan hende du er enig at å være noe annet enn det du er, er det du egentlig har lyst til. Men nå har du lært at dette er et mål du aldri kommer til å oppnå. Du har lært at du er så perfekt, normal og deg selv som bare du kan være. Og hvis disse personene ikke kan godta deg for den du er, er de vel ikke verdt å bruke tiden din på, er de vel?

Disse personene har mest sannsynelig ikke funnet seg selv enda og har vanskeligheter med å godta det ikke-perfekte og det ikke-normale både når det kommer til seg selv og andre. Det kan hende de tror de er perfekte eller normale.Når disse menneskene også finner ut at de ikke trenger å være noen andre enn den nettopp seg selv, vil de mest sannsynelig klare å begynne å godta andre for dem de er?

I en idiell verden ville dette ordne seg på et blunk, men det vil mest sannsynelig aldri skje. For det er nesten like umulig som oppnåelse av perfeksjon og normalitet. Legg merke til at jeg bruker ord som mest sannsynelig og nesten, det er tegn på håp. Om det ikke er stort, er det der. Start med godta deg selv for den du er, det er det beste og eneste du kan gjøre.

...

Haha, sa jeg at jeg traff en veldig koselig og søt "blogg-fan" her i København? Hihi, det er skikkelig rart og kjekt å bli gjenkjent av folk jeg ikke kjenner!

Jeg kommer hjem i morgen, det har vært dårlig med blogging mens jeg har vært her nede, men jeg har vært ute hele tiden, så det har ikke blitt tid...

...

Hm, ja, hvor skal jeg begynne. Jeg har det fint, eller i alle fall ok. Måltidene på kostlisten går bra, men jeg spiser ikke noen ting uten om det, det er vel der problemet sitter? Jeg må jo også innrømme at jeg sniker vekk noen hundre kalorier i løpet av dagen, ubevisst, men også nokså bevisst. Mat smaker utrolig godt, det har jeg syntes lenge, egentlig hele tiden, jeg har bare ikke villet innrømme det. Det er bare det at jeg tenker på mat hele (sånn serriøst, heeeele) tiden. Jeg tenker på neste måltid rett etter jeg er ferdig med et annet. Jeg har ikke lyst til å spise, men jeg vet konsekvensene av å ikke gjøre det. Når jeg har denne listen (som nå ikke lenger er like konkret som da jeg var innlagt), får jeg ikke dårlig samvittighet, jeg vet liksom at jeg kan spise dette og jeg går ikke opp i vekt. Jeg har vel ligget stabilt i vekt over et halvt år nå. Jeg går kanskje opp 300g en uke, neste går jeg ned 500g, og så går jeg kanskje opp 300g igjen og deretter ned 100g, så er vi tilbake der vi startet igjen liksom.

Tiden min på BUP Sandnes er jo også desverre nesten over, det er sinnsykt trist. Jeg har begynt å gå til ernæringspysiolog for å få tips, råd og veiledning. Jeg spiser alt for lite fett, så det har jeg begynt å jobbe med. Sant dere vet at du ikke blir feit av å spise fett? Det handler ikke om hva du spiser sånn egentlig, det handler om hvor mye energi maten du spiser inneholder. Så til dere som er redd for fett og karbohydrater slapp av. Jeg konsentrerer meg ikke om å ikke få i meg karbohydrater og slikt, jeg ser på energi-innholdet i maten jeg får i meg og passer på at jeg får nok. Selv om det jeg mener er nok ikke er det mamma mener er nok, så har jeg i alle fall holdt meg stabil over lengre tid.

Noe som har blitt verre den siste tiden... det er tvangstankene og tvangshandlinger. Jeg vet ikke om jeg vil gå så mye inn på det, for det er et ganske sårt tema... En annen gang kanskje.

Konklusjon: Spiseforstyrrelsen har like stor plass i livet mitt som den har hatt det siste året (+/-)

Håper det ble et ok svar til dem som lurte på hvordan jeg har det nå?

...

1. Det nye iPhone-dekselet mitt!

2. Evig Søndag!

3. Fun light!

Har du noen ting du elsker?

...

Men Marte pakket den inn da...

Noen som vet hva det fine papiret inneholder?

...

Dette er meg og vennene mine i et nøtteskall.

Det kommer bilder fra bursdagen til min Kamilla!

...

Dette var gavene jeg fikk i jente-festen jeg hadde. Jeg fikk selvfølgelig noe av foreldrene mine, men det kom i form av penger og det gidder jeg ikke vise dere. Jeg skal ha familiebursdag også, hvis man kan kalle det for det. Jeg er jo tross alt blitt 18år og da må man slå på stortromma!

Til dere som lurte på om jeg drikker... Svare er nei, hehe. Jeg har aldri drukket alkohol i hele mitt liv, noe som faktisk er litt å skryte av. Med tanke på dagens samfunn, der folk drikker før de kan knytte sine egne sko og telle til tre. Men ja, nå som jeg har lov, så har jeg lyst å prøve også. Men da vil jeg bytte ut noe av det jeg spiser med for eksempel en sider... Men ja, jeg vet ikke, jeg får bare ta det som det kommer!

Hva synes du om gavene?

...

Det ble en vellykket feiring! Forteller mer senere hvis dere vil høre...

Så det kjekt ut?

...

Mamma overrasket meg med denne frokosten i dag!

I dag er det atten år siden jeg ble født!

Gratulerer til meg selv!

Takk!

...

Nå har jeg vært ute på joggetur og spiste den japanske nøtteblandingen rett etterpå.
Har du tips til mat etter trening?

...

Solen skinner selv om vi ser mørket. Det er alltid lys der ute, og vi vil til slutt se annet en mørket. Vi vil føle varme i hjertene våre, så lenge vi er med på å varme noen andres. Vi er skapt for å leve sammen, uansett hvordan vi ser ut uansett hvor vi kommer fra. Vi er alle sammen unike, vi er alle sammen mennesker. Vi er alle sammen viktige.

Det vil komme andre, mindre omtenksomme mennesker, men likevel unike mennesker, som vil ødelegge vår store vennegjeng. Det vil komme personer som ofrer sitt liv for å fjerne andres bare fordi de er for feige til å si hva de mener på den rette måten.

Disse personene vil alltid være til stede. De er akkurat som oss, mennesker, men likevel så verdiløse.

Du, Anders Behring Breivik, har tatt så alt for mange liv, ødelagt livet til de etterlatte som må bære sorgen over dem de har mistet. Du har skjært et hull i alle våre hjerter... Du har skadet oss alle.

Du, har vært i tankene mine hver dag i snart et år nå. Du, som menneske, vil aldri få tilgivelse fra meg, jeg hater deg.

(Håper ikke dette sårer noen, men jeg måtte bare skrive dette når jeg så bildet over. Jeg fikk aldri laget et innlegg etter denne forfærdelige hendelsen og jeg ville ikke lage et innlegg akkurat den 22.juli.2012. Så derfor tenkte jeg at dere bare skulle vite hvordan jeg føler det. Jeg tenker på dere alle som har blitt skadet på én eller annen måte av denne hendelsen, vi skal komme oss gjennom dette sammen.)

...

♥  Ida  ♥  Tine Katrine  ♥  Hanna  ♥  Helene  ♥  Mette  ♥   May Theresa  ♥  Beata  ♥  Bianca  ♥  Ingrid  ♥  Isabella  ♥  Mira  ♥  Kristine  ♥  Kristine  ♥  Cornelia  ♥  Annika  ♥  Silje  ♥  Mariell  ♥  Weronika  ♥  Ellen  ♥

Sanna  ♥  Sandra  ♥  Jenni  ♥  Maria  ♥  Ingrid  ♥  Johanne  ♥  Hilda  ♥  Julie  ♥  Marie  ♥  Lisa  ♥ 

Det kan være jeg har feil navn på mange, hehe. Ja, så kommer det nok andre innlegg om hvilke jeg leser, men nå kom jeg ikke på noen andre. Eller jeg leser ti tusen blogger, jeg er innom de som kommenterer, og jeg har mange flere favoritter. Men som sagt kommer det mer etter hvert.

...

Nå har jeg vært ute på joggetur og er rødsprengt i trynet. Stikker å tar en dusj, jeg.

Har du en favoritt-sang nå for tiden?

...

Morfar sin mat og Zaphira.

Jeg er halveis død i en liten sofa på det ene lille rommet mitt. I kroppen er jeg pigg og har mye energi, men tankene og hode er blanke. Jeg ser ikke så mye håp som jeg burde og som jeg gjorde for bare noen dager siden. Jeg er ganske lei av å leve livet mitt egentlig. Lei av rutiner som redder livet mitt. Lei av å se det samme jævla vesnet i speilet hver eneste, hver eneste dag.

Skål for det gode liv!

...

Sexy.

Sexy.

Jeg har fått en del kommentarer på at jeg har fin hud. Først kan jeg jo si at jeg har veldig gode gener når det kommer til det. Jeg kan vel telle på en hånd alle kvisene jeg har hatt gjennom livet. Det jeg har slitt mest med, er at jeg blir så sinnsykt tørr og rød. For å unngå det er det viktig å drikke mye vann, (eller annen væske) og smørre seg med en god og feit krem. Det kan også hjelpe å spise mat som inneholder en del fett, mest av den sunne typen.

Jeg er ikke alltid flink med å ta av all sminken når jeg skal legge meg. Som oftes husker jeg på det, men det hender at jeg glemmer. Det er jo ikke sånn superkrise hvis du glemmer det fra tid til annen, men du fordelen er at du får "blanke ark" neste morgen, du slipper det rett-etter-du-har-fjernet-sminken-trynet. Jeg hate å påføre ny sminge på et slikt tryne.

Det jeg gjør når jeg skal fjerne sminken er at jeg bruker den rosa rense-tingen på bildet ovenfor, tar litt på enten rene hender eller på den dingsen (merker jeg er dårlig med ord av og til...) som følger med og bare jobber og renser med fine bevegelser. Så skyller du bare vekk "såpen" med vann slik at du kan fortsette. Da bruker jeg den "3in1" flasken som jeg kjøpte billig i Kroatia (ah, 13 dager til forresten). Jeg hopper over det ene trinnet som er rens, for hvis du har følgt med, så har jeg allerede gjort det. Jeg tar litt av kremen og tar ørlite-granne vann på og begynner å skrubbe. Vask vekk skrubben og så påfør masken. La vær å vise følelser en stund, vanskelig, men nødvendig. Vask av og smør med en god krem.

Det er ikke ofte jeg klarer å huske på å gjøre alt det, men det går i perioder, av og til er jeg veldig flink, av og til ikke...

 Er du flink med huden din?

...

Det er fjorten dager til jeg reiser til Kroatia.

Jeg suger å blogge for tiden. Ingen vil lese tror jeg, fordi jeg alltid er teit. Nårh, hvorfor kan ikke jeg være perfekt som resten av mine blogg-kollegaer.

Jeg ser feil ut. Jeg skriver teite innlegg som jeg til slutt ender opp med å slette. Jeg kan av og til sitte timevis med et innlegg uten at jeg klarer å bli fornøyd. Jeg dummer meg ut hele, hele tiden. Jeg er annerledes. Jeg har tvangstanker. Jeg utfører tvangshandlinger. Jeg går på tabletter for tvangs-greiene mine. Jeg har et veldig komplisert forhold til mat og kroppen min. Jeg gråter ofte.

Disse faktaene/tankene ødelegger mye av det som kunne vært et godt liv.

...

Men, jeg har en drøm. Jeg drømmer om å leve av å reise og å ta bilder.

Dette holder meg i livet.

Drømmen min, i tillegg til personer som betyr mye for meg og som jeg håper betyr mye for dem.

...

Har alt for mange bilder å vise, så jeg bare slenger ut noen random fra skoledagen i dag. Satser på at det kommer mer senere...

GJETT HVOR OG HVA ELLEN, MARTE OG JEG SKAL I MORGEN?

...

Jeg er alt for sliten til å gjøre så mye. Jeg måtte farge håret, det var egentlig det jeg orket i kveld.

Derfor har jeg ikke oppdatert dere så mye i dag.

Noen som vil se resultatet?

...

I dag har jeg en slik dag...

...

Beskriv deg selv med tre ord?

Jeg tror jeg er: sta, smart og følsom.

...

er noe av det viktigste i verden.

...

Husker du den gangen, den gangen du tok meg vekk?

Du lot meg være borte fra alt.

Et sted mellom livet og døden, der var jeg.

Det var deilig, rart og slitsomt.

Jeg fløt på en sky av ingen ting.

Alt hadde vært fint,

hadde jeg bare fått slappet av.

Du e min fiende.

Du e min venn.

Eg hate deg.

Eg elske deg.

Du e alt for meg.

Du e ingen ting.

Du e meg.

Eg e deg.

Sakte men sikkert snek du deg inn i livet mitt.

Kan du snart gi slipp?

...

Jadda, det blir en god periode fremover nå... Hehe, enten så blir du tatt selv eller så ser du andre blir tatt. Hehe, vinn - vinn situasjon? Neh :3.

Russetiden er flott, eller hva?

...

Den beste medisinen til behandling av spiseforstyrrelser er mat. Men er du veldig syk er ikke alltid like lett å innse selv at man trenger det og ikke minst er det for vanskelig å i det hele tatt få ned noe. Da trenger man selvfølgelig hjelp. Noen klarer seg med å gå til samtaler hos psykolog, helsesøster, familie eller andre tilbud. Men for noen er det nødvendig med mer hjelp, da i form av innleggelser, både på somatisk- og psykriatisk sykehus. Jeg ble syk veldig fort og slik at jeg ikke gikk til noen form for mildere behandling enn å bli koblet direkte opp til sykehuset. Det er selvfølgelig mange typer av spiseforstyrrelser, men alle har fellestrekk i form av at man har et komplisert forhold til mat, trening og/eller kropp. For meg har det største problemet vært mat og kropp, ikke så mye trening. Eller, jeg har vært ekstremt opptatt av det også, men det er ikke det som jeg har sett på som det værste. På alle behandlingssentere er det viktig å få et balansert kosthold i forhold til fysisk aktivitet. Det er viktig med klare regler og grenser på hvor mye man skal ha i seg og hvor mye man får bevege seg. Dette med å få i seg nok er spesielt viktig i forhold til problematikken rundt anoreksi. Men nesten alle uansett type spiseforstyrrelse får tildelt en kostliste eller i alle fall et opplegg på hva og hvor mye man må spise. Det er viktig å gjøre alle bemerket på at når det kommer til mat på slike behandlingssentere, ER DET IKKE NOE VALG, MAN MÅ SPISE DET DE HAR SAGT DU SKAL SPISE!

Den første innleggelsen ble jeg selvfølgelig tvunget til å spise, og det klarte jeg. Jeg visste hva jeg hadde å forholde meg til så det gjorde det enklere. Det var faktisk ikke spesielt vanskelig å spise, men jeg hadde ganske mange tvangstanker rundt måltidene, som jeg ikke innså da, men som jeg ser i ettertid. Jeg følgte kostliste med hva jeg skulle spise hver dag. Det ble det samme hver eneste fuckings dag, men på en måte var det ganske trygt. Det gikk i frokostblandinger, yoghurt, frukt, brød osv.

Den andre gangen jeg ble innlagt ble maten enda mer vanskelig. Jeg spiste ikke opp det jeg skulle og jeg pirket mer i maten og tvangshandlingene var blitt verre. Jeg var sykere på alle måter, kroppen var tynnere enn noen gang, helsen var verre og hode var sykt. Jeg var så dårlig at de måtte legge meg inn på det vanlige sykehuset, hvis jeg kan kalle det det, og der fikk jeg intravenøst væske og de snakket om å legge ned en sonde. Jeg nektet det og sa at så fort jeg havnet ned på psykriatisk skulle jeg følge opplegget med kostlisten. Det ble vanskeligere enn jeg trodde og de begynte å erstatte maten min med næringsdrikker. Jeg ville ikke, men som sagt, jeg måtte. Det var faktisk en del enklere å få i seg, men dette ba også på problemer. For å si det sånn, jeg klarte å kvitte meg med en del av drikken når jeg var alene og selv når personalet var til stede. Jeg vil ikke gå inn på hva jeg gjorde i og med at det kan påvirke andre, men jeg kan bare si at jeg var en lur faen. Etter hvert som de hadde fått meg opp litt i vekt gikk jeg gradvis over på vanlig mat.

Den tredje gangen jeg ble innlagt, var det en frivillig innleggelse. Det var ikke lenger det at jeg ikke klarte å spise, det var heller det at jeg ikke klarte å slutte. Jeg hadde fått en del bulimiske tendenser, men var såpass frisk at jeg klarte å si ifra at jeg trengte hjelp. Det som var, det var at de didn´t give a shit about me denne gangen. Jeg var jo der på frivillig (som faktisk veldig mange som er innlagt uansett hva diagnose er) måtte jeg jo bare gjøre det jeg ville. Jeg ville at de skulle ta kontrollen over spisingen min, men de la alt ansvaret på meg. Dette resulterte i at jeg spisete drit lite denne perioden jeg var innlagt. Jeg vil heller ambefale hvis du sliter med bulimi er at du får et skikkelig opplegg på hva du skal få i deg. Det er like viktig for en bulimiker å få grenser som en anoretiker, kanskje viktigere. Et tips er at du har et sammensatt kostold med mat fra alle matgruppene. Ikke prøv å fjerne alt søtt eller alt du liker. Da vil du mest sannsynelig få sinnsyke kick på akkurat det du unngår. Jeg selv spiser minst en sjokolade eller annet digg hver dag. Det er en del av kostlisten min og er derfor viktig at jeg spiser. Du må spise ting du liker og ting du blir opplagt og glad av. Lever du på salat og vann blir du ikke glad, du mister gløden, håret detter av, huden blir fucka, tenner blir ekkle osv. Jeg levde en diet på ingen ting, det førte til at jeg nesten døde. Håret mitt holdt på å dette av og derfor har jeg ganske tynt hår nå. Jeg har alltid hatt tynt, men det hadde vært tykkere hadde jeg hatt et godt kosthold alle disse årene. Heldigvis er håret på vei til å bli tykkere. Dere har kanskje merket at jeg har sinnsykt med småhår rundt hele hode, det vises spesielt når jeg har strikk i håret. Dette er hår som er på vei ut igjen...

Den tjerde gangen jeg ble innlagt var vanlig mat ikke aktuelt en gang. Jeg ville ikke spise så da ble det næringsdrikker, igjen. Denne gangen brukte jeg timer på et måltid og derfor fikk jeg begrensninger på hvor lang tid måltidene skulle vare. Dette hjalp jo, men likevel skapte det mer tvangstanker og tvangshandlinger i forhold til hvor lang tid jeg brukte. Det var viktig for meg at jeg brukte akkurat litt tid over den jeg hadde fått utdelt og i løpet av den tiden hadde jeg forskjellige måter å drikke næringsdrikken på. Det høres kanskje litt komplisert ut, for det var det også. Det var ingen andre som forsto meg, jeg forsto ikke meg selv en gang. Etter hvert ble ting så komplisert at behandlerene mine så nødvendigheten i å hjelpe meg enda mer. De valgte til min store forskrekkelse å legge ned en sonde. Litt informasjon om sonde finner du her. Da målte de opp akkurat som med næringsdrikken hvor mye jeg skulle få i meg. Det måtte være tilsvarende mye, men volumet var større i og med at sondenæringen inneholdt minde energi. De spøytet maten inn i slangen jeg hadde i nesen som gikk ned i magen. Dette er ikke noe jeg vil ambefale. Du blir bare sykere på mange måter, spesielt i hode. Ellers så lærer du deg ikke å ta kontroll over spisingen din og du "glemme" hvordan det er å spise og du får ubehag som vondt i magen, dårlig ånde, sure oppstøt og forstoppelse. Du får ikke kjenne noen av de gode smakene maten gir deg, fordi "maten" (sondenæringen) renner jo bare rett ned i magen din uten å være i kontakt med smaksløkene. Men fy, heldigvis får du ikke smakt sondenæringen, fordi den smaker hor og helvette. Så selv om det ideelle vile vært vanlig mat, så ambefaler jeg næringsdrikker fremfor sonde. Men jeg var veldig syk på det tidspunktet, så for meg var det det eneste som funket. Jeg hadde sonden i mange måneder, men etter hvert gikk jeg over på næringsdrikker, før jeg sener gikk over på vanlig mat.

 Den femte gangen jeg ble innlagt var jeg sykere enn jeg noen gang har vært. Jeg ble fraktet i sykebil fra psykriatisk til somatisk og alle var redde for livet mitt. Jeg hadde en merkelig følelse av at jeg ikke ville overleve denne gangen. Jeg så på en måte slutten. Det er helt rart å tenke på, men jeg tror jeg kjente litt på det å være borte. Jeg ble koblet til intavenøs væske som inntest fraktet flere poser med glukose- og salt vann inn i kroppen min. Jeg fikk ikke protestert en gang før de la ned sonden. De begynte med å gi meg lite næring for så å trappe det opp. Dette er viktig for å ikke gi et reærnæringssyndrom som kan være dødsfarlig. Det er også viktig at de ikke gir for mye væske i form av vann, men det virket det ikke som de tok helt hensyn til. I deres desperate forsøk i å redde meg, førte det til at hele jeg ble "håven". Det samlet seg vann i alle leddene mine og benene mine gjorde så vondt at jeg ikke klarte å bøye knærne. Jeg følte meg oppsvulmet og det var jeg også. Det er sånt som skjer når du ikke har spist eller drukket noe som helst på mange dager, og du plutselig får stappet i deg masse flytende på kort tid. Jeg var ganske lenge oppe på det "vanlige" sykehuset, fordi jeg var så livssyk at de fryktet for livet mitt. De har ikke alt utstyret jeg trengte nede på psyk, som f.eks hjerteovervåking, den intravenøse væsken, tilgangen på bolodprøvetaking til alle døgnes tider, pumpen med næringen og et personal som hadde kompetansen til å redde meg hvis jeg kolapset eller noe. Nede på psyk har de muligheten til å gi deg mat gjennom sonden, men ikke gjennom drypp slik som jeg trengte akkurat da, men etter hvert som blodprøver og helsen generelt ble bedre ble jeg flyttet ned til psyk og jeg fikk maten gjennom sprøyter som spøytet inn i slangen. Denne gangen hadde jeg også sonden i flere måneder og jeg glemte hvordan det var å spise. Jeg begynte etter hvert på å gradvis gå over på næringsrikker igjen og deretter på vanlig mat.

Når jeg kom hjem etter siste innleggelse fortsatte jeg med å følge opplegget med kostlisten jeg hadde fått utdelt. Jeg spiste det samme hver dag, men middagen varierte. Hver faste dag hadde sin faste middagsrett. Det ble bare toro-mat fordi det var lettest å regne ut kaloriene på. Men nå som jeg er lei slik mat, har jeg begynt å lage mesteparten fra bunnen av. Jeg forholder meg til mengden energi jeg må ha, men jeg varierer fra dag til dag hva jeg spiser både til middag og til de andre måltidene. Ja, uten om frokosten, hver dag spiser jeg havregrøt med pære. Skolematen er faktisk bedre enn den har vært noen gang. I dag hadde jeg for eksempel tortillas med litt ost og basilikum som jeg varmet i tillegg til en müsli-bar og et eple.

Næringsdrikker vil jeg ambefale til deg som sliter med maten, det trenger ikke være et problem, det kan bare være at du ikke får i deg nok. Jeg liker smaken av sjokolade så da falt naturlig nok denne i smak hos meg. Hvis du vil ha en billigere variant smaker denne akkurat det samme, det er ikke ironi.

Nå er jeg sliten, håper dette hjalp litt?

 ...

Jeg har lagt om kosten min helt den siste uka. Jeg lager ting helt fra scratch og selvfølgelig ting som er godt. Mat smaker bedre enn noen gang, MAT er viktig for meg nå og en del av hverdagen min. Men ja, jeg hater mat også, bare så det er sagt. Jeg er fortsatt redd for å miste kontrollen, så jeg holder meg til mengden kostlista sier, men jeg har bare begynt å variere mer. Cottage cheese, popcorn, pasta, salater, fisk, frukt, fruktsalater, knekkebrød, supper, hvitløksbrød, burchetta, desserter, nøtter, egg, sjokolade, kål, grønnsaker, risnudler, is, havregrøt, jordbær og andre bær er noe av det jeg liker å variere mellom. Jeg vil ikke bli for opptatt av å være for sunn nå som jeg har mer ansvar selv, men jeg er opptatt av at maten jeg spiser skal vare mer naturlig og ikke full av så mye tilsettningsstoffer. Nei, jeg kommer fortsatt til å spise ting som har tilsettningsstoffer, men ikke så mye som før. Jeg skal spise mer ekte ting. Ekte sjokolade, ekte pastaretter, ekte, EKTE MAT.

Jeg ser for meg mange gode, fantastiske måltider nå på vei mot sommeren. Mine venner og jeg skal ut på piknik og drikke saft mens vi nyter noe godt. Jeg vil grille mais på grillen på 17.mai og spise mer is på vår nasjonaldag enn jeg har gjort de fire siste årene. Det blir ikke vanskelig å slå... Jeg har ikke spist én is på 17.mai i løpet av disse årene. Det skal det bli slutt på nå. Men likevel om jeg ser mer positivt på mat nå, er det fortsatt mange hundre mil igjen. Jeg kan liksom ikke se for meg det å bli frisk, jeg husker ikke hvordan det er å være frisk, jeg vil ikke bli frisk. Ja, jeg sa det, og det er dessverre sant. Jeg er fortsatt for redd, usikker, sta og tenker for negative tanker om meg og kroppen min til at jeg er klar for å gi slipp, på deg. Du er min fiende og min venn. Min fiende og min støttespiller. Min fiende og min trøst. Min fiende, og min fiende...

Du er meg.

...

Pappa og jeg nøt livet på sjøen, det er mange år siden, nesten, at jeg har vært ute med båten. Jeg har vært så mye syk og jeg har vært så mye på sykehuset at jeg ikke har fått vært så mye med på hytta. Heldigvis er jeg her nå, og heldigvis ikke på sykehuset. Jeg husker sist påske, da var jeg hjemme alene. Spiseforstyrrelsen hadde stor plass inni meg og jeg skadet meg på den måten at jeg ikke tok til meg nok energi. En halv time til en time med tvangshandlinger ble gjennomført til hvert "måltid". Det ødela meg. Jeg spiste noe, men det var langt i fra nok. Jeg prøvde å følge opplegget jeg hadde på sykehuset, men det forsøket kan man vel kalle misslykket. Jeg savner ikke det "livet", men jeg savner mestringsfølelsen og følelsen av å ha kontroll på mitt eget liv. Det jeg savner har egentlig kanskje blitt bedre, jeg får mestringsfølelse av ting utenfor spiseforstyrrelsen og jeg har bedre kontroll på meg selv. Men, spiseforstyrrelsen er min flyktningsplass, og når jeg ikke får dratt dit for å "få kontroll", blir ting vanskelig.

Jeg har ikke dagen i dag, og det merker jeg...

...

I dag har jeg levd!

Det kommer litt bilder i morgen. Har dere gjort noe kjekt i dag? Eller skal dere noe kjekt i ferien?

...

Hvordan var det å fortelle det til familien din? Jeg har bulumi og de vet det ikke enda, men helsesøster sier at jeg må!
Hvordan gjorde du det??

Jeg visste ikke (eller ville ikke innse) at jeg hadde et problem, så jeg trengte ikke "stresse" med det. Det var mamma og de som oppdaget det og fik meg til legen som igjen sendte meg videre til diverse spesialister, leger og psykriater. Har du et problem må være så grei å gjøre meg den tjenesten å høre på helsesøsteren din. Bulimi er ikke noe å spøke med, det kan være mer deprimerende og farlig enn anoreksi. Du trenger hjelp, NÅ, før det blir for sent!
Kan du skrive litt om kamera ditt (m/linse), hva modus du bruker, og hvordan du redigerer? :)

Canon 5D Mark ii

Canon 50mm f/1.4 USM

Photoshop CS5

Modus og redigering varierer fra bilde til bilde. Jeg klarer ikke fortelle dere alt jeg gjør, det er ganske innviklet, men lett på samme tid. Jeg er selvlært og da er det vanskligere for meg å vite hvordan jeg skal ordlegge meg slik at dere kan forstå.

Hva gjør du på fritida?
Spiser, sover, ser tv, er med venner, blogger, leser kommentarene mine, ler, gråter, tar bilder, TAR BILDER, redigerer bilder, gjør skolearbeid, handler, shopper, gjør tvangshandlinger, ser nett-TV, leser blogger, sender meldinger, går på do, men det var vel mer informasjon enn dere trengte...
Har du mange venner? Hvem? Har de blogg?
Ja, jeg kan vel si jeg har mange venner. Gidder ikkee nevne navn, da er jeg dømt til å glemme noen. Denne frøkenen har blogg, Ellen og det har søsteren hennes også, Ingrid. Det er sikkert mange flere av vennene mine som har blogg, men jeg kommer ikke på noen nå (bare si i fra venner-som-har-blogg-som-Maren-har-glemt) Jeg er bare et menneske jeg også...hehe.
Har du flere blogger en denne?

Ja, jeg har en skoleblogg SOM VI MÅTTE LAGE... Den finner du her! Det er bare skolerelaterte ting på den bloggen, så ikke forvent noe annet.

Hva jobber foreldrene dine som?
Mamma jobber på kontor i et transportfirma og pappa er tømmermann.
Går du 2vgs?

Jeg går 1 vgs, men skulle egentlig ha gått 2. Men jeg hoppet av i fjor.

Leser familien din og foreldrene dine bloggen din? :D
Ja, en del av dem gjør det!
Hva ville du blitt hvis du ikke kunne blitt fotograf?

Konditor, webdesigner, designer, kokk, matstylist eller noe innenfor reklame.

Hvor lenge har du hatt spiseforstyrrelse?
I fire år.
Hvordan reagerer folk rundt deg på spiseforstyrrelsen?
De reagerte med reddsel og frykt for at jeg skulle dø. Det var ikke så gale i begynnelsen, men jeg ble bare sykere og sykere og sjansen for at jeg ville overleve ble mindre og mindre. Noen reagerte med å trekke seg unna meg, men de feste prøvde å hjelpe meg. Det kom nok som et sjokk for mange, jeg som alltid hadde vært så sunn og frisk ble plutselig dødssyk. Jeg ble overasket selv må jeg innrømme.
Har du opplevd at noen har trekt seg vekk fra deg pga. sykdommen?
Ja, eller kanskje. Jeg tror folk blir litt redde for å si eller gjøre noe feil, så derfor kan de trekke seg unna. Heldigvis har jeg mange fantastiske venner som stiller opp og prøver å hjelpe meg, uten dem hadde jeg ikke vært her jeg er i dag.
Får du hjelp hos psykolog?

Ja, men jeg vet ikke om det hjelper så mye?

Går det bra med deg, psykisk?
Både og. Jeg har det bedre enn jeg har hatt det, men ting er ikke helt bra enda. Jeg jobber med meg selv hver dag og prøver å dempe alle de syke tankene mine.

Hvor mange søsken har du, hva heter dem og hvor gamle er dem? :)

Jeg har en bror som heter Espen og er 14år.
Hva gjør du og vennene dine på?
Vi ler, tar bilder, baker, ser film, er usosiale på mobil eller mac, går tur, er på skolen, ler, smiler, ser på youtube, hører på musikk og koser oss i hverandres selvskap.

Hva er grunnen til at du begynte å slanke deg så mye?
Jeg vet ikke om jeg bevisst gikk inn for å slanke meg, eller kanskje jeg gjorde det... Jeg er egentlig ikke helt sikker på hvorfor det gikk som det gikk, jeg husker dagen alt forandret seg, men jeg vet ikke helt hvorfor. Det er nok noe jeg må jobbe mer med å finne ut hvordan det hele startet, men ikke akkurat nå.
Er foreldrene dine skilt?

Nei, heldigvis ikke.

Syns du det er vanskelig å spise nå?
Ja og nei. Jeg synes mat smaker utrolig godt, men etter at jeg har spist det er da det blir vanskelig.
Er du avhengig av kostplan?
Ja, jeg trenger rutiner å forholde meg til. Det å ha en kostliste er utrolig betryggende fordi da trenger jeg ikke gruble på hva jeg skal spise og hvor mye energi det inneholder, jeg vet hva jeg har å forholde meg til.
Vil du opp i vekt, eller vil du veie det du veier nå?

Jeg vil veie det jeg veier nå.
Liker du egentlig all slags mat, men tørr ikke å spise det meste pågrunn av sykdommen?
Jeg har alltid vært en sunn og glad jente som har spist alt (nesten). Noe av det jeg spiste før har selvfølgelig falt bort fra kosten min nå, men jeg jobber med å få mer og mer av det jeg likte før inn i kostlisten min. Det er ikke hva jeg spiser som spiller så stor rolle, men hvor mye energi det jeg spiser inneholder.
Kunne du ønske at spiseforstyrrelsen aldri kom inn i livet ditt?
JA, punktum.
Har du noen tips til hva som kan hjelpe mot spiseforstyrrelsen?
Bruk din egen viljestyrke til å gjøre deg selv frisk. Du har nødt til å bestemme deg for det, for til syvende og sist er det bare du som kan styre sykdommen. Selv om det er bare deg selv som kan gjøre jobben, trenger man som regel hjelp, masse hjelp. Da bør man ta kontakt med helsesøster, leger, lærere, venner eller familie. Det er viktig å ha støttespillere gjennom den vanskelige tiden. Ikke vær redd for å være til bry, du er viktig og du skal få den hjelpen du trenger.
Har du en uro i kroppen, om at du må bevege deg utrolig mye?
Ja, av og til er det vanskelig å sitte i ro. Det var verre før, da måtte jeg bli tvunget til å sette meg ned. Nå kan jeg legge meg på sofaen og se på TV uten problem.
Trur du at du kommer til å klare å spise det du har lyst på igjen? Eller er du redd for at det ikke går?
Ja, jeg håper i alle fall på det!
Hva tenker du framover i livet?

At jeg vil ut å reise, myyyye. Ta bilder, leve, finne kjærligheten, flytte for meg selv og sist men ikke minst begynne å ta vare på meg selv.

Hvorfor er du så flink til å ta bilder? Har du lært alt selv eller igjennom kurs eller noe?
Hehe, taaakk... Har lært alt selv.

Hva motiverer deg til å spise?
Å ikke havne inn på sykehuset, igjen. Familien min, vennene mine, bloggen, livet og meg selv.
Har du vurdert behandling for SF? Eks. capio, modum, div...
Jeg har jo gått til behandling i mange år nå, men jeg har ikke prøvd capio eller modum fordi jeg har ikke villet være så langt vekke fra de jeg er glad i.
Sliter du med tvangstanker/handlinger? Kunne du ha skrevet litt om dette temaet?
Ja, det gjør jeg, dessverre. Jeg kan sikkert lage et innlegg om det snart.
Kjenner du andre som sliter med mat?
Ja, 99% av alle i verden (for å sette det litt på spissen) har et eller annet som gjør at mat kan bli litt vanskelig. Det trenger ikke være store problemet, men de fleste tenker på hva de putter i munnen.

Hva er yndlingsserien din?
Kongen av Quense, top modell, super size VS super skinny og alle mat-program
Hvordan føles det å spise foran andre?
Det går bedre nå enn det gjorde før. Men jeg spiser som regel bare foran folk jeg kjenner godt så de vet at jeg synes mat er vanskelig.
Er du en åpen, eller en lukket person, i og med at du nå blogger om livet ditt veldig mye?
Jeg er mer åpen på bloggen enn jeg er i virkeligheten, tror jeg. Men jeg kan være veldig åpen foran mamma og de nye vennene mine i klassen.
Diskuterer du noen gang hva du skriver på bloggen din med vennene dine?

Haha, ja!

Jeg vil så gjerne at ting skal gå bedre for deg Maren! Jeg vil vite hvor du vil være om 10 år fra nå?

Jeg er fotograf som er ferdig å sture og bor i New York eller London sammen med verdens beste kjæreste.

Kan du si sånn ca hvor mye du veier, f.eks. mellom xx til xx?

Nei, eller ja, en plass mellom 0kg og 100kg...

Har du gått bedre med spiseforstyrringa nå? Eller er du sånn du har vært nå i det siste?
Jeg er litt på stedet vil på en måte, det går verken bedre eller verre.
Hvor får du inspirasjonen til bildene dine fra?
OVER ALT!
Trener du mye?

Nei, jeg har gym en gang i uken, i tillegg til at jeg går tur med hunden en gang til dagen.
Ligger du ofte på sykehuset?
Jeg har vært innlagt 5 ganger, én gang frivillig bare en uke og fire ganger på tvang over mange måneder. Men jeg har jo vært inn og ut av somatisk avedeling flere ganger enn jeg kan telle, men jeg har hatt 5 offesielle innleggelser vis jeg kan si det slik.
Har du gjort noe vondt med deg selv for å få det bedre inni deg?
Ja, det kan du lese om her.
Er du ofte ute med venner?

Nå for tiden, JA!

Bestemmer du selv hva du skal spise,siden du ikke kunne spise jule frokost?
Jeg har kostliste som jeg følger. Jeg kunne spist den samme jule frokosten som resten av familien min, men det klarte jeg ikke.
Hva er du mest fornøyd med (utseende)?
Øynene mine.
Hva er du mest fornøyd med (personlighet)?
At jeg bryr meg mer om andre enn meg selv.
Hvem er dine beste venner?
<3
Hva er din favorittfarge?
Rosa.

Favoritt klesplagg?
Fine gensere.
Hvilken årstid liker du best?
Sommeren!
Favoritt bok?
Anna + Didrik = Sant
Favoritt film?
Hundre og en dalmantinere på tegnefilm, Love Actually og Misery.
Liker du å synge?
Ja, i dusjen :3
Liker du å danse?
Ja, når ingen ser meg :3
Forbilde?
Ellen, Marte og broren min.
Er det en kjendis du liker veldig godt?
Sophia Grace og Rosie :3
Har lagt merke til at du har veldig fin hud ;) Noe jeg misunner virkelig. Er det noe spesielt du gjør for å unngå kviser og slikt?
Nei, jeg har dessverre ikke noen tips. Jeg er alt for dårlig til å ta vare på huden min, så jeg er heldig så ikke har fått kviser eller urenheter!
Har du noen uvaner? (tenker på slike ting utenom SF, som å bite negler osv.)
Knekker fingre, tær og andre ledd rundt på kroppen. Det er ikke bra i lengden, men gud så godt...
Kva bloggar les du?
Fotoblogger for det meste.
Tok ikke du tatovering for en stund siden? Synes og huske jeg leste at du skulle legge ut bilde.. men kan ikke finne det igjen..

Serriøst, det var en slik tatovering som man fester med vann...
Har du lest vinter jenter ?
Nei, jeg hater å lese.
Har bare ett spørsmål. Jeg har en venninne som er diagnostisert anorektiker og både jeg og flere venninner merker hennes anstrengte forhold til mat i sosiale situasjoner, og vi vil gjerne hjelpe. Men vi er usikker på hvordan vi skal gå frem. Vi vil gjerne støtte og hjelpe, men samtidig ikke være for nysgjerrige og påtrengende. Vi ser at hun er ensom og til tider ulykkelig men vi er som sagt usikre på hvor nærgående vi skal være til denne fantastiske søte jenta som vi så gjerne vil støtte. Har du noen tips til hvordan f. eks dine venner oppfører seg/har oppført seg i forhold til deg og mat? Har du noen gode tips?
Ikke prøv å presse henne til å spise noe hun ikke vil. Det er familien og legen sin oppgave, vis jeg kan si det sånn. Det er viktig å fortelle henne hvor mye dere bryr dere om henne og at dere er redd for å miste henne. Bare vær de samme vennenene for henne som dere har vært før, mye er i forandring hos henne så hun trenger å ha noen faste støttespillere.
Har du vært forelsket?

Ja, jeg har vel det en gang i tiden.

Du er jo veldig mye tynnere en andre folk, så når du kaller deg tykk, da er andre personer som er normale eller dem som er litt under normalen tykke for deg? hihi :)
Nei, jeg tenker nesten aldri at andre folk er tykke, for de fleste rundt meg er perfekte, alle i verden er perfekte uten om meg. 
Føler du deg aldri tynn?
Nei.
Ditt største ønske?
Reise verden rundt!
Spiser du aldri det du selv lager som cupcakes, kaker osv?... for det ser så sykt godt ut.
Haha, nei. Det er synd å si, men kanskje en dag? Men jeg spiser ting som jeg bare lager til meg, da jeg vet hvor mye det inneholder, f.eks disse pannekakene:

Føler du deg av og til vell i din egen kropp og liker du utseende ditt? for jeg elsker det, du er så sykt peeeeen, just know it!
Takk! Det hender at jeg har gode dager og at jeg kan akseptere meg selv, men jeg finner alltid noe som jeg synes er stykt.

Har du vurdert å begynne til behandling hos enhet for spiseforstyrrelser på sola dps? Anbefales!

Gidder ikke bruke så mye tid på spiseforstyrrelsen, så det holder å gå der jeg går nå.

Hva vil du bli?
Fotograf.
Har du tumblr?

Nei.
Har du ikke lyst på former? Pupper og rumpe ogsånt?

Ja og nei.

Tenker du noen gang over hvor pen du er, uavhengig av vekten din?
Nei, jeg føler meg stort sett ikke fin, derfor tenker jeg ikke på det heller.

Sliter du med pessimistiske tanker og overtolkning?
JA!
Finnes det dager der du ikke bekymrer deg over hvor mye du veier?
JA!

Hva er målet ditt når det gjelder å gå ned i vekt? Har du et forbilde du ønsker å bli like tynn som, eller ser du bare ikke selv hvor tynn du er, så du bare vil ned i vekt uansett hva?
Hemmm, jeg tror aldri spiseforstyrrelsen i meg vil bli fornøyd uansett hva jeg veier. Nå holder jeg meg sånn noen lunde stabil og det funker ganske bra.
Tror du på en gud?
Nei.

Har du en fobi?
Ja, mot frosker...grøss.
Snakker du dialekt?
Alle snakker vel dialekt? Jeg snakker i alle fall sandnesisk :3
Du er på topplista, tjener du penger?

Av og til tjener jeg penger, ja.

Tenker du å ta en foto utdanning noen gang? Du er veldig flink til å ta gode bilder! :)

Ja, jeg vil utdanne meg i noe innenfor foto.
Hva er du redd for (foruten å gå opp i vekt)?
Frosker!
Kjenner du noen andre som har spiseforstyrrelser?

Ja, en del, dessverre.
Gråter du ofte?

Ja, hehe, jeg kan vel si det?
Hvilket bilde av alle du har tatt er du mest fornøyd med (av hva som helst)?

Hvilket bilde av alle du har tatt er du mest fornøyd med (portrettbilde)?


Hvis du kunne reise hvor som helst, hvor ville du ha dratt, evt hvor ville du ha bodd?

NEW YORK!

Hva er profilbilde ditt på facebook? rart spørsmål men du har så mange nydelige bilder av deg selv, så lurer veldig på hvilket du bruker på face. :P

hvor høy er du? hihi, bare lurer.
1.56 lav :3
Hvilket kamera var det aller første du eide?
Jeg husker ikke hva det aller første jeg hadde heter, for det var et gammelt digitalkamera. Men det første speilrefleks kameraet jeg eide het Canon 500D og det er veldig bra, så det ambefaler jeg om du bare vil ha foto som hobby.
Hvor gammel var du første gang du ble innlagt?
Det var vel i sommeren fra åttende til niende klasse, så rundt 14år.
hvor mange ganger har du vært innlagt?
Fem ganger.

Har du tips angående butikker der de selger fine snøkuler? Har så lyst på flere, men finner aldri noen.. :-)

Sånn ellers så er de over alt, nesten.

Er det noe du virkelig haterhater i livet ? (noe spess)
Tvangshandlinger og tvangstanker.
Er det noe du likerliker i livet ? (noe spess)
Å reise og å ta bilder.
Når bynte du og blogge ?
I desember 2009.
fav. butikk ?

Top Shop!
Føler du deg ubekvem når du sitter med noen som spiser mye?

Nei.
Hva gjør du etter du har spist? Jeg sliter selv med anorexi, og er under behandlig, må derfor spise veldig mye ( i forhold til det jeg spiste før) og etter måltider blir jeg veldig deperimert og klarer ikke å gjøre noe som helst. Har du noen tips til hvordan jeg kan prøve å få vekk alle de dumme tankene?
Film, data, kryssord, zudoku, tegne, male, ta bilder og være med venner.

Beste med Media?
At jeg får gjøre masse av det jeg liker best i hele verden, fotografere!
Hvilken disney prinsesse ville du vært?
Ariell eller askepott.
Leste for en stund siden at du ble litt stressa hvis det var mange mennesker (skoleball, bursdager og lignende). Hvordan går det med dette nå? Hvorfor blir du litt stressa (eller ukomfortabel, vet ikke helt hvilket ord jeg skal bruke). Vet du hvorfor du føler det sånn?

Er du vegetarianer? Har lagt merke til at du omtrent aldri poster mat av kjøtt!

Jeg spiser i alle fall ikke kjøtt, men mamma sier jeg ikke er vegetarianer. Hun mener det er bare spiseforstyrrelsen som gjør at jeg ikke spiser kjøtt og at jeg ikke har prinsipper som vanlige vegetarianere
Har du dyr? (:
Em, naiii?

Favoritt mat og drikke?
Pad Thai og p-max!
kan du være med venner på resturang eller lingnende?
Ja, jeg har vært det i det siste!

Hvis du vil ha barn, hva skal den/ dem hete?
Eva og Adam... sikkert, nei. Emh, noe vakkert, spesielt som ikke så mange heter, men jeg kommer ikke på det akkurat nå. La meg få tenke litt på denne.
Hva gjør du på medier og kommunikasjon ? Hvordan er liksom hverdagen på skolen ?
Det varierer veldig fra uke til uke,og det er kanskje grunnen til at det er så kjekt. Vi har litt allmennfag som er ganske like uke til uke, typisk ungdomskole liksom. Men i mediefagene har vi perioder med foto, film, lyd, grafisk design og ptf osv. Altså vi har noen uker med foto så har vi noen uker med film og så bytter vi. Ja, også spiser vi.

...

Sorry Zaphira, for at jeg setter deg i bur når vi vil ha deg med på hytten. Du burde heller sitte fri i bilen, selv om du da vil kjenne frontruta i ansiktet ditt hvis vi bremser. Men det er vel egoistisk av meg å ville ha deg med på hytten? Jeg liker jo dessverre å se deg springe fri i vinden og gjøre kunstene jeg har lært deg. Men off, jeg skulle aldri lært deg å sitte, eller ligge, eller spille død... Det var jo egoistisk av meg. Jeg belønnet deg jo med det du elsker mest av alt, OST, men likevel det er jo ikke riktig av meg. Du burde jo heller bare gjøre som du vil uten noen form for diseplin fra min og familien min sin side... Du burde jo egentlig levd ute i naturen, for det er vel der du i bunn og grunn kommer fra?

Jeg beklager for at jeg syter så jævla mye over å ha en sykdom som nesten har tatt livet av meg. Men vent, jeg bare later som jeg er syk. Jeg later som om jeg er syk, bare for at dere skal synes synd på meg. Jeg er ikke mager, jeg er jo normalvektig. BMI-en min er jo på under 16, men det er vel normalt for dere, så... Jeg har jo bare beinbygningen til en 12åring, men siden jeg snart er 18 vil det vel si at jeg holder meg godt? Menstrasjonen har aldri vært til stede, den kommer kanskje aldri heller. Det er vel normalt siden jeg snart er voksen?

Tvangshandlinger som tidligere utgjorde 70% av det jeg gjorde om dagene, var vel helt normal. Nå siden jeg går på tabeletter for å dempe tvangen, burde jeg jo slutte å syte. Det har jo blitt bedre så da er det vel ok. De tablettene som skal fjerne tankekjør hjelper av og til, men noen ganger er det så mye kaos at jeg... nei, unnskyld, tablettene min hjelper og jeg smiler og ler hele tiden, ALT ER PERFEKT.

Ja, det er jo mange andre som er myyyyye sykere enn meg, det har jeg fått bekreftet av dere 27 ganger. Jeg vet jo faen det! Jeg sier ikke at jeg er sykest av alle i denne "konkuransen". Jeg bare forteller dere hvordan JEG har det, på MIN blogg. Men jeg burde vel heller fortelle dere om problemer som brukne negler og det at jeg ikke har mer brunkrem igjen i skuffen. Sorry, for at jeg velger å bruke MIN blogg på MIN måte.

Ja, spørsmålsrunden kommer snart. Det er jo lett for meg å gå gjennom 400 spørsmål og gi et noenlunde ok svar.

Beklager til du som er så skuffet over meg. Du kjenner meg jo godt og har all grunn til å være skuffet. Ja, så er jeg jo 17år og må vokse opp. Hm, jeg trodde jeg var på god vei til å vokse opp og ta ansvar, men jeg må vel oppføre meg som min gamle bestefar, begynne å drikke kaffe og slikt og lese aviser. Ja, jeg må vel også begynne å teste alkohold snart da, siden jeg snart blir 18. Det er virkelig viktig å bli voksen før man egentlig er det.

NEI, Ellen røyker ikke. Hun offret seg for bildene mine.

Og ja, mamma er stolt over meg, uansett hva dere sier. Hun ville selvfølgelig vært stoltere hadde jeg vært helt frisk, men hun elsker meg og det gleder henne å se at jeg tar skritt, uansett om de er små, i riktig rettning. Men igjen, dere vet jo bedre enn mamma også kan ikke dere snakke for henne i tillegg til at dere snakker for legen min, vennene mine, hunden min og meg selv. Ta det ansvare folkens og voks opp.

(Hissigt, ja, det vet jeg. Dette er ikke til mine fantastiske lesere som støtter meg og som jeg er glad i.)

...

Vi var på sirkus i går, Marte, Ellen og jeg. Det var kjempekjekt, hehe. Jeg presterte selvfølgelig å dette på vei ut av en busk slik at jeg ble dassbløt... TYPISK. Men det gikk fint, hehe.

Noen som vil se litt bilder?

...

Av og til kjenner jeg at all glede og vilje til å leve bare forsvinner inne i meg. Jeg skjelver og vil bare forsvinne. Kanskje jeg sier det ofte på bloggen, men det er ganske tøft å sitte inne med, så jeg vil få det ut.

Jeg har heldigvis mange gode venner som støtter meg, takk folkens. Men jeg har selvfølgelig noen som irriterer meg grenseløst og gjør livet litt vanskeligere, men hvem har vel ikke det?

Å som jeg skjelver. Ikke sånn skjelver fordi jeg kommer til å svime av, mer sånn skjelver fordi jeg er nærvøs. Ja, der sa jeg det, jeg er nervøs.

Nå skal jeg fortelle dere noe som jeg ikke er sikker på om jeg er klar for å fortelle...

Jeg har tvangstanker og utfører tvangshandlinger.

Dette har revet meg fra hverandre i mer enn et år nå og gjør det fortsatt. Jeg går på tabletter, men det hjelper ikke på all tvangen. Alt har heldigvis blitt mye bedre, men likevel er det et stykke igjen.

Jeg har rutiner og måter å gjøre alt på, og vis jeg ikke får gjort det slik jeg pleier, får jeg angst...

Verdens særeste/galne/sprøe - blogger = Maren Vik

...

Dette har vært en stressende uke. Jeg her hatt et sammenbrudd på skolen, et hos legen og noen hjemme. Jeg føler ikke at jeg strekker til på noe plan lengre. Ikke på bloggen, på skolen, hjemme, blandt venner og i alle fall ikke i meg selv, vis det går ann å si. Jeg bruker mye tid på å blogge, men jeg sletter mye av det jeg skriver. Jeg er redd for å gjøre noe feil og at dere ikke skal ville lese bloggen min lengre. For bloggen er noe det beste jeg har, hadde det ikke vært for den, hadde jeg nok hatt det enda vanskeligere enn jeg har det nå.

 En av grunnene til at jeg har vært sliten i det siste er på grunn av veldig, veldig lite søvn. Jeg legger meg for sent og står opp for tidlig rett og slett. Men det er egentlig ikke det at jeg legger meg så sent, det er mert det at jeg ikke får sovnet før langt utpå natt. Jeg har vært plaget med en forferdelig kløe, til det punktet at jeg har klødd meg selv til blods. JA, JEG HAR LOPPER, Å HVA SÅ? Hehe, nei, men det har særiøst vært torturerende. I går for eksempel lå jeg i sengen og kjente på at en kløe på venstre lår tok seg kraftig opp. Refleksene gjore selvfølgelig at jeg begynte å klø, hardt. Det ble bare verre og verre, til det punktet at jeg begynte å gråte og jeg vrengte meg i sengen. Jeg måtte dra meg selv opp av sengen og inn på badet for å se i speilet hva det kunne være. Et stort sjokk slo meg da jeg så store, røde "buller" på læret. Hva i helvete liksom? Frekk som jeg er gikk jeg og vekket mamma som også fikk sjokk når hun så det. Hun gav meg en krem som skulle lindre og en allergitabelett. Det hjalp heldigvis etter hvert, men jeg måtte sitte på bade en halvtimestid og samle meg, for jeg hadde så vondt.

De røde "bullene" hadde takk gud forsvunnet i morges, men, ja, det er et men... Nå var det fullt av små svarte prikker på låret. Au!

Måtte til legen i dag for å sjekke det og det viser seg at jeg har fått en alergisk reaksjon på et eller annet og at hvis det skjer igjen må jeg få sjekket det bedre.

Hvorfor forteller jeg dere dette? Hah, jeg trengte bare å få det ut.

I tillegg ble jeg fortalt at jeg må ta vare på hendene mine for de er helt sprukne og tørre og vonde.

Off, jeg har aldri møtt denne legen før, men likevel klarte hun å avsløre den ene diagnosen min. Hun visste om spiseforstyrrelsene, men hun klarte i tillegg å avsløre den andre "diagnosen" (om man kan kalle det det) nesten med en gang. Dette er et ganske sårt punkt for meg, men det var faktisk en lien lettelse å snakke litt med henne om det. Mest på grunn av at hun ikke kjente meg fra før, men også fordi hun var ganske flink å ordlegge seg.

Men ja, tilbake til de "ødeagte" hendene mine. Hun sa at jeg måtte kjøpe meg en god og skikkelig feit krem uten mye vann i. Spiseforstyrrelse-tankene mine begynte selvfølgelig å spinne. "Får jeg i meg mer kalorier hvis jeg bruker det da?" spør jeg så dum jeg er. Jeg trodde hun skulle begynne å le av meg, som mange andre leger har gjort til meg før, men nei, hun forstod hva jeg mente, men forsikret meg om at kremen bare trengte inn i huden og ikke lenger. Jeg vet jo egentlig at du ikke får i deg kalorier på det viset, men likevel måtte jeg jo sjekke, det kunne jo være slik, eller? Nei, Maren, hva er det du tenker med?

Nå synes dere sikkert at jeg er enda rarere enn dere gjorde før, om det er mulig da. Men ja, jeg er rar, og ikke helt frisk. Jeg husker faktisk ikke hvordan det er, det å være uten syke tanker. Jo, jeg har MANGE friske tanker, men jeg går aldri en dag helt uten noen form unormale tanker eller griller (som me seie på sandnesisk). Men vi har vel alle en liten psyking inne i oss.

...

Jeg blir så jævla matt av å få kommentarer av såkalte "leger" her på bloggen og forteller at den eneste måten jeg kan bli bedre på er når folk rakker ned på meg. Serriøst? Og når dere i tillegg argumenterer med: "Jeg vet om mange som er langt mer syke en deg, men forskjellen fra deg og de er at de gjør det beste ut av hver situasjon" da mener jeg at dere har gått for langt. Og det er jo egentlig greit nok at dere rakker ned på meg, men faen ikke kom her å rakk ned på omtenksomme og snille folk som prøver å oppmuntre meg! Ikke la den såkalte "sytingen" min gå ut over dem!

...

Siden jeg får så mange spørsmål og klager osv, så tenkte jeg at jeg skulle gi dere muligheten til å:

- Spørre meg om hva som helst

- Klage

- Rose

- Komme med konstruktiv kritikk

- Tipse

- Komme med ønsker

Ja, egentlig det dere har lyst til.

(Jeg velger selvfølgelig vekk ting jeg ikke er konfortabel med å svare på, endre på osv...)

♥Kjør på♥

...

Jeg var hos legen i dag, vi hadde en fin samtale som varte i en hel time. Jeg hadde mye å fortelle, så det var deilig. Vi måtte skjekke vekten, noe jeg selvfølgelig ikke ville... Frykten for at jeg hadde lagt på meg var så absolutt til stede, så det at jeg hadde gått ned hundre gram kom som et sjokk. Jeg har følt meg så utrolig blubben i det siste. Og når noen i tillegg kommenterer at jeg ser friskere ut her på bloggen gjør ikke det at jeg føler meg særlig bedre... Jeg skjønner ikke helt, jeg har gått ned i vekt og nå sier dere at jeg ser friskere ut? Wtf?

Bare se på dette bildet av meg for noen måneder siden: (her)

Og se på dette som ikke er fra så lenge siden: (her)

?

Legen sier at jeg blir tynnere og tynnere, men dere sier jeg ser friskere ut? Sattan, jeg blir frustrert. Den syke delen av meg bli så sykt, ja sykt frustrert. Jeg forstår ingenting... For jeg vet jeg ikke ser syk ut, men at jeg ser frisker ut nå...?

Bare litt frustrasjon på en onsdags-kveld...

...

Mat gir meg mer nå enn det gjorde før. Det kommer blandt annet av at jeg spiser mye mer nå enn jeg gjorde da jeg var sykere. Det er deilig å kjenne på matens gode smaker, men jeg takler ikke metthetsfølelsen jeg sitter igjen med. Når jeg spiser går tiden fortere. Jeg vil nesten ikke tenke tilbake til den tiden jeg telte sekunder, minutter, timer og dager i det uendelige. Det er sikkert vanskelig å forstå, men det var verre å bli tvangsforet på sykehuset enn å gå dager og uker helt uten verken vått eller tørt. Du har ikke kontroll over noe, folk du ikke er enige med tror de har kontrollen.

Jeg hadde en periode der jeg ikke en gang tårte å pusse tennene. Hvor gale er ikke det? Mamma kjenner ei veldig flott dame som har hatt spiseforstyrrelser som har betalt mangfoldige tusen på å reparere og sette inn nye tenner. Burde ikke dette være skremmende og gi oss en vekker?

Nå sitter jeg på skolen og holder på å klikke på Adobe Premiere! Heldigvis fikk vi utsettelse på innleveringen av lydoppgaven, heldigvis. Klokken ti skal vi stå på skøyter så dere hører fra meg seinere i dag. Pluss, det er jo snart ferie, det er jo good!

♥God fredag♥

...

Ble det fint? Jeg er faktisk litt fornøyd med dem nå, noe jeg aldri har vært før... Men de er fortsatt stygge.

...

Jeg skal farge de lyse øyenbrynene mine i dag. Kanskje jeg tar vippene også, men jeg får se. Dette får bli min Valentine's Day-gave til meg selv...kremt...

Er det noen som har tips til bra resultat? Jeg vet det er bruksanvisning i pakken, men vi finner jo alltid vår egen måte å gjør det på.

Nå skal jeg ut med Zaphira.

♥Snakkes senere♥

...

Sitter med Ellen i Naturfag-timen og gjør alt annet enn naturfag... Ellen er flink å jobbe, ja, når hun ikke er inne på facebook da...hehe.

Jeg har sett at det er en del av dere som vil at jeg skal fortelle litt om linjen og skolen jeg går på. Er dette noe dere ønsker eller? Gidder liksom ikke sitte her å fortelle vis dere ikke er interessert liksom, hehe.

...

Bare noen hverdagsbilder (Ellen knipset det med pepsi maxene).

Sånn ellers, så må jeg begynne å øve litt på en media-prøve jeg skal ha i morgen. Er ikke så veldig motivert, men må man så må man. Jeg hadde forresten gym i dag, i form av styrketrening. Siden jeg ikke har så mye muskler var det ganske tungt, men likevel var det kjempekjekt!

Klare for helg folkens?

...

Nå har jeg akkurat spist en ok middag. Fun light saft må man også ha, selv om jeg foretrekker pepsi max. Jeg må prøve å drikke mindre av det i ukedagene, men det er litt vanskelig. Ellen og jeg gikk å kjøpte hver vår i dag på butikken siden de alltid er utsolgt i kantinen. Så jeg har vel fått min dose i dag...

Pepsi max eller Coca cola?

...

Ja? Julen varer helt til påske...

Engelsk-skrivingen i dag gikk rett til helvete, så jeg satt hjemme og slo meg på pannen i frustrasjon, hehe. Ikke hardt, men bare i fortvilelse.

Mamma klippet seg i dag og ble kjempefin. Så kjøpte hun fem sjokoladeplater billig slik at vi kan ha dem lenge. Skulle så gjerne smakt, men jeg får ta tiden til hjelp.

Zaphira chiller max som vanlig. Skulle ønske jeg var henne.

Jeg var hos legen i dag. Jeg var litt sen siden jeg kom rett fra den jævla engelsk-skrivingen så jeg var sykt stresset. Vekten måtte jeg selvfølgelig sjekkes. Sist uke hadde jeg gått ned nesten et kilo, så jeg var veldig usikker på hvordan det ville gå denne gangen. Jeg kan fortelle dere at vekten var akkurat på grammet likt i dag som sist gang jeg veide meg. Det var litt deilig å se at jeg verken hadde gått opp eller ned, siden det skaper mye diskusjon hjemme uansett hvilken vei det går.

Jeg har vært så trøtt de siste dagene for jeg sover liksom ikke så godt om nettene. Jaja, vi har vel alle våre perioder.

Åh, det er noe jeg må fortelle. Jeg elsker smaken av sjokolade nå for tiden. Det går helst i sånne sjokolade-barer (adkins, nutrilett, naturdiett osv), men også andre sjokolader som inneholder like mange kalorier. Jeg bruker dem som et lite mellommåltid eller som tillegg til et måltid for å få i meg alle kaloriene som jeg skal ha. Bare et lite tips her til andre, hehe.

Jeg hadde forresten noe godt til middag. Nudler og en sjokolade (nutrilett). Lenge siden jeg har hatt vann oppi nudlene nå, liker egentlig best å spise dem tørre. Ja, da blir det "kinachips" som vi kalte det når vi var små, hehe.

Jeg har en sinnsykt stressende uke på skolen nå. Off, presset til å gjøre det bra er så absolutt der. Jeg fikk et ganske bra snitt nå til jul, men jeg prøver å si til meg selv at jeg ikke trenger å få like bra til sommeren. Det er jo egentlig ikke så viktig å være flink i alle fag, det holder å ha et par ting som man liker og være god på dem. Haha, igjen, jeg må begynne å høre mer på meg selv...

(♥Hei og hå Kamilla, du er rå♥.)

...

Vi laget hudkrem på skolen i dag. Jeg er lei av mye for tiden. Ofte smiler jeg og er glad. Søvnen har vært under det den burde. Snøen som ikke vil ligge skikkelig, men som bare slafses vekk av regnet irriterer meg. Dere som bare sier at jeg er negativ og at jeg ikke gjør fremskritt, dere har feil. Dette er min blogg og jeg skriver akkurat det jeg vil på den.

...

Jeg fikk en sykt teit kommentar her om dagen, men det var en kul jente som virkelig svarte tilbake for meg, haha. Digger det! Se her:

Jeg må innrømme at jeg ble veldig irritert når jeg leste denne kommentaren:

"Greit Maren, jeg skjønner at du har det helt jævlig og jeg synes virkelig synd på deg, men nå må du virkelig gi deg. Bare tenk på hvor glade folk er i deg! Herregud, slutt å syt, vær litt positiv og fokuser ikke på det negative hele, jævla tia. Er faktisk drit lei av å lese bloggen din, men nå måtte jeg bare si ifra. Du er femten(?) seksten(?) år, det er disse årene livet skal være fyllt med kjærlighet, festing og vennskap, ikke slik drit du gjør mot deg selv! Ta deg selv i nakkeskinnet, gi deg et ordentlig smell i trynet, og se rundt deg. Verden er IKKE jævlig, det er bare deg selv som gjør den slik. Du bor faktisk i verdens beste land, og du kan få til hva du vil, men du misbruker livet ditt med syting og klaging. Takk for meg :-) Noen måtte jo si ifra en eller annen gang! haha, uansett, ønsker deg så klart lykke til og ut av spiseforstyrrelsen din.

Vær litt glad, da."

Du skriver at du er lei av å lese bloggen til Maren, men hvorfor leser du den da? Maren er på 24.plass på topplista, og hun er jo ikke der uten en grunn. Jeg tror ca 80% av disse leser den fordi de bryr seg, har opplevd noe lignende selv osv, 10% leser den fordi de er nysgjerrige og de andre 10 % slenger dritt. Jeg forstår ikke vitsen med å lese en blogg om du ikke liker å lese den? En blogg skal være noe man leser av interesse, ikke fordi man skal slenge dritt. Så jeg kjente bare det boblet inni meg når jeg leste kommentaren din. Spiseforstyrrelser er faktisk en sykdom. Tror du de som har en slik jævlig sykdom har lyst å leve slik? Ville måtte tenke på hva de stapper i munnen, være usikker på seg selv og ha elendig selvtillit...? Folk med spiseforstyrrelser utvikler ofte angst og begynner ofte å skade seg selv..

Du skriver at vi bor i verdens beste land.. Selv om vi kanskje bor i verdens beste land, vil ikke det si at vi har et perfekt liv? Vil det?

Så mitt råd til deg er; Slutt heller å les bloggen til en herlig jente som er så modig og deler sitt privatliv til oss, og fokuser heller på ditt eget liv. "Disse årene i livet skal være fyllt med kjærlighet, festing og vennskap", ikke å klage på andre sin blogging..

Denne kommentaren ble kanskje mer kvass en jeg mener, men jeg ble bare så frustrert når jeg leste din kommentar..

Maren; Jeg kjenner ikke deg, men likevel er jeg så utrolig stolt over deg. Du greier å dele slike ting som dette med utrolig mange fremmende. Det kreves styrke. Du er veldig sterk!!! Tenk, du er her i dag. Du gav kanskje opp den gangen, og du vil kanskje gi opp flere ganger, (slik jeg har gjort utrolig mange ganger..) , men jeg tror likevel at vi kommer til å ha deg her på jorda i flere tiår til! <3 :)

Hehe. Stor klem fra Amalie

Langt ned i det dypeste dype, der befant "jeg" meg. De indre smertene mine var for tunge å bære. Jeg var alene, men samtidig ikke. Jeg klarte ikke å forklare med ord hvor jævlig det var å fortsette å leve. Jeg ba om å få livet tatt i fra meg. Jeg ville ha hjelp til å dø, fordi mine forsøk nyttet ikke. De stoppet meg, men like etter var de ute av rommet mitt igjen. Alle skarpe gjenstander var ikke å se, alt som kunne ta vekk smerten var borte, nesten. Jeg brukte meg selv, slo meg selv på armene til jeg fikk blåmerker så store og dype slik jeg aldri har sett dem før. Resten av kroppen fikk seg også en omgang. Rønken og legebesøk. De tok som sagt farlige gjenstander fra meg, men de kunne jo ikke ta vegger og dører bort fra meg. Jeg begynte å denge hode alt jeg kunne inn i veggen. Det var godt, på en veldig rar måte. Når de kom inn så kunne det gå to veier: 1. De kastet seg over meg, holdt meg og gav meg klemmer og fotalte meg at dette skulle gå fint. 2. De sa at det burde jeg ikke gjøre før de gikk ut igjen.

Det at mulighet nr. 2 skjedde alt for ofte gjorde at skadene ble tydeligere...

...

Nå sitter jeg og nyter den siste timen alene hjemme med Zaphira. Jeg har vært alene siden fredag. Fy f*** det har vært deilig. Ja, jeg fikk forresten tre, ja, TRE snøkuler av Tonje i går!Jeg fikk også et nydelig brev med fine ord på av henne. Tusen takk gollet♥. 

Off, nå kom folka hjem... Jaja, det var deilig så lenge det varte.

...

Det var godt å være med Tonje igjen i dag. Det var lenge siden sist, alt for lenge siden. Jeg ble spurt om å bli med å slappe av med noen andre venner av meg i går også, men da var jeg ikke helt i form på mange plan, så jeg lyttet til det. En del av sykdommen gjør at jeg kan slite litt sosialt. Ikke missforstå, jeg ELSKER å bli bedt til forskjellige sammenkomster av alle slag. Det er mer det at vis jeg har en dårlig dag, kan jeg få litt angst får å være med andre. Heldigvis har jeg gode venner som kjenner meg, og vet at det ikke har noe med dem å gjøre om jeg sier nei. Jeg vil være med, men det går bare ikke alltid.

Å gå i bursdager for eksempel, det er litt utfordring, men det er også veldig kjekt! Somregel, eller jeg mener alltid spiser jeg ikke noen ting når jeg er der. Jeg spiser heller før eller etter. Det er litt stress for jeg må liksom flytte på måltidene for å få det til å gå opp. Jeg prøver å drikke litt, men det er ikke alltid de har noe jeg kan drikke. 

Jeg liker ikke å spise med andre mennesker. På skolen så må jeg, men det går fint (nesten alltid) fordi jeg somregel sitter med de fantastiske nye vennene mine (♥) som har en utrolig god forståelse til meg og sykdommen. Det hender jo at jeg får kommentarer at jeg kommer til å dø når jeg spiser det jeg spiser, men det er somregel fra andre... neida, haha. Hjemme spiser jeg med mamma for det meste. Hun er en god støttespiller som hjelper meg. Jeg lager mer og mer av maten in selv nå, det er litt bra og viser at jeg har bedre kontroll.

Jeg har egentlig ikke så dårlig samvittighet etter et måltid når jeg følger kostlisten. Da vet jeg liksom at jeg må spise det og at det er ingen vei utenom. Det er sinnsykt trygt, men jeg ambefaler det ikke... Du blir veldig låst og du går glipp av mange gode smaker. Men for folk som er veldig syke av en spiseforstyrrelse trenger faste rammer spesielt rundt mat og måltider.

Man lever bare en gang og da er det viktig å nyte denne ene gangen. Ikke vær så opptatt av å spise sunt hele tiden. Å være litt usunn av og til er sunt. Nyt dagene og ikke gå glipp av alt det gode der ute i verden. Mat er jo sykt digg, egentlig, ikke sant?

Å, om jeg bare kunne hørt på meg selv av og til...

...

Verdens beste Tonje farget håret mitt i dag! Pga det har alle måltidene mine blitt forskyvet. Tonje kjeftet på meg da hun oppdaget at jeg skulle spise klokken halv tre når jeg egentlig skulle gjøre det tolv. Jaja, jeg spiste i alle fall.

...

Åh, vi er kommet til dagen jeg elsker mest av alle dager, fredag! Middagen min ble en liten mini pizza som mamma stekte til meg før hun gikk. Nå sitter jeg og Zaphira og ser på Lille frøken Norge på altibox-en. Jeg husker at jeg syntes den var skummel før, men likevel bra. Tror jeg synes den er bra enda, hihi. Fikk forresten en ny snøkule av mormor og morfarda jeg lå over hos dem.

Jeg sitter også og tenker på om jeg skal poste et innlegg angående det såret jeg hadde i pannen da jeg var innlagt. Det var mange som lurte på hva det var for noe... hemm...

God fredag dere!

...

På Deli de luca hadde de et tilbud i dag, hvis du kjøpte kaffe eller kakao så fikk du en cookie til 4kr. Argh, jævla sf, men jeg spiste det jeg skulle, en kopp med tørre nudler + andre saker. 

Jeg lover dere, de neste dagene skal jeg blogge, myyye!

Jeg vet noe som kan sette fart på arbeidet!:

Vil du at jeg skal vise dere noe, fortelle dere noe, gjøre noe spennende eller at det er et eller annet tull dere vil at jeg skal gjøre, så grip sjansen nå og spør i vei! Dette er ikke vanlig spørsmålsrunde, jeg velger ut dem jeg liker best.

...

Jeg har det ikke utmerket akkurat nå. Føler meg overflødig. Hvorfor må jeg være så jævla paranoid? Men kanskje jeg har grunn til det? Har jeg? Mitt forhold til andre mennesker har vært komplisert lenge, så hvorfor skulle det forandre seg nå? Jeg vil bare bli ferdig med den tiden jeg befinner meg i. Du har ikke tilfeldighvis en tidsmaskin eller litt tryllestøv i hagen? Fordi jeg er desperat! Nei? Neivel... Jeg må nok lide meg gjennom som alle andre. Leve, er det ikke det det heter? Men jeg forstår ikke. Hadde livet vært som en cup-cake oppskrift hadde alt vært mye enklere.

Mat er godt for tiden, selv om jeg spiser det samme hver dag, får like mange kalorier i meg hver dag og spiser på samme tidspunkt hver dag, er det det eneste som føles riktig og trygt. Jeg er et vanedyr som får angst hvis noe forandrer seg. Samtidig kan forandringer være positivt for meg, selv om jeg ikke klarer å se det selv med en gang. Utålmodig er jeg også. Det hjelper, ikke...

...

Jeg har fått en del spørsmål både her, på facebook og på mail om jeg kan snakke litt om hvordan jeg har det nå, i forhold til min egen kropp og mat og sånt. Jeg føler jeg snakker om det hele tiden og at dere er lei av at jeg syter, men kanskje jeg kunne fortelle mer, litt mer skikkelig og gjennomtenkt? Jeg synes at det er deilig å snakke ut om ting jeg sitter inne med, men jeg vil ikke plage dere eller være en dårlig innflytelse på dere... Jeg er jo glad i dere, dere vet det? Jeg vil bare at alle skal ha et godt liv, jeg vil ikke la dere ødelegge for dere selv. Jeg holder forresten på med et litt langt innlegg om hva som er sunt og ikke. Det er et utrolig fokus på det nå om dagen, noen som også har merket det, eller? Men uansett, nå må jeg få meg litt søvn (elsker det). Jeg skal forresten bli bedre til å blogge oftere, men insoirasjonen min er langt nede i Kina (husker dere da vi var små og skulle grave oss ned til Kina gjennom sandkassen, ah...). Men ja, jeg skal bli bedre samtidig som været blir det.

...

Det var kjempekoselig i bursdagen i går. De spiste pizza og vi spilte spill. I begynnelsen var jeg ganske skjelven, jeg var nærvøs og litt redd, vet ikke helt hvorfor, eller jo, det vet jeg egentlig... Men det gikk fint etter at jeg fikk "varmet opp" litt. Moster var snill og kjørte meg og hun sa at jeg bare kunne ringe med en gang jeg ville hjem. Det var greit å vite i tilfelle ting gikk skeis. Men, jeg klarte å holde meg våken nesten hele kvelden, helt til klokken halv tolv, da måtte jeg kaste inn håndkledet. Det varte bare til tolv, så da sier jeg, "bra jobba, Maren!". Det var kjekt å treffe litt nye folk også i tillegg til de andre kjekke jentene mine. Tusen takk for en fin kveld!

...

Se hva jeg fikk i posten i dag!

Ta en titt innom nettsiden deres her, og lag en selv!

...

Bilde fra mai 2011

Jeg gråter. Jeg gråter innenfra og ut. Ingen vil faen høre på meg. Alle andre hører på hverandre og hva teorien sier er riktig. Men jeg er faen ikke en del av denne faktaboken. Jeg er meg selv, Maren fuckings Vik. Kan dere ikke forstå at jeg ikke er som alle andre under samme kategorien i listen deres. Når jeg sier jeg har det bra, så mener jeg det. Å uttrykke meg er jeg god på. Er jeg lei, trist, forbanna, irritert eller noe, så vil de rundt meg mest sannsynelig få vite det. Jeg kan jo fake, det har jeg gjort et par ganger, men nå er alt virkelig. Jeg har det bra, jeg føler meg fin.

Det eneste som ikke liker er å få høre at jeg ødelegger for resten av familien og at jeg lager et helvete for alle rundt meg. Ansvar vil de at jeg skal ta, men på samme tid så vil de bestemme over meg og min kropp. De sier at så lenge du er under atten og bor i dette huset så kan de bestemme over meg, men samtidig sier de at jeg må ta mer ansvar selv? Hmm, hva i helvete betyr det da? Jeg tilbyr meg å flytte, men da blir det bare masse mer diskusjon.

Neste gang jeg skal til legen blir det bank. Hun har visst snakket med en av legene inne på psyk og "de er veldig beskymra". Serriøst, legger de meg inn, nekter jeg å leve. NEKTER. Jeg verken vil eller klarer et minutt til inne på verdens virkelige helvete. Verken kropp eller sinn hadde taklet det.

Kan de ikke bare se bort fra tallene. Legge vekk bøkene og se meg i virkeligheten. Jeg spiser, mat, mat jeg synes er god. Jeg har energi, jeg har styrke, jeg har livsgnist. Jeg er mer Maren nå enn jeg har vært på mange år. Men likevel vil de staffe meg? Skal de gjøre meg verre igjen med å gjøre det de tror hjelper for meg? Er det lov? De sier de har peiling, men for meg virker det ikke slik. Hva i helvete har skjedd med å ikke greie alle under en kam?

Jeg vil ikke bli innlagt igjen. Det har jeg ikke brydd meg om før. Da handlet alt bare om å komme lengst mulig ned i vekt og spise minst mulig slik at jeg ble sykest mulig. Nå, nå sier jeg at jeg ikke vil inn igjen, jeg vil ikke bli tynnest mulig, jeg vil ikke spise minst mulig. Jeg vil bare være, meg, Maren Vik. Jeg vil holde vekten stabil og fortsette å leve livet. Jeg vil bare at dere skal høre på meg, Maren Vik, ikke på anoreksien, for det er ikke hun som snakker. Hvorfor skal jeg gidde å leve når ingen hører?

...

Jeg tenner levende lys hele tiden - kikker på det nydelige kameraet mitt - leser kokebøker - ser skrekkfilmer - gjør skolearbeid - tar bilder - redigerer bilder - går tur med hunden - ser serier - tar bussen - drikker - spiser - sover - ler - gråter - prøver å slappe av - shopper - ordner på rommet mitt - rister på snøkulene mine - lager mat - lukter på parfymene mine - henger opp bilder - legger bilder inn i album - tenker på alle de gode vennene mine - går på skolen - er med vennene mine - er borte å prater med bestefar - blogger - er med familien - er med meg selv - er med min mørke skygge...

Dette er hva jeg gjør om dagene. Jeg er dessverre dårlig å blogge nå for tiden. Jeg føler at jeg ikke får det til og at dere ikke er fornøyd. Men det er sikkert bare fordi jeg er en smule paranoid, ehe...

...

Æsj. I dag skjedde det noe som jeg ikke synes er greit. Det er kanskje en liten ting for dere, men for meg er det faktisk en litt større ting. Noen kommenterte meg og min mat...

Det var ikke bare at han sa det, men det var måten han sa det på og måten han formulerte seg. Det er ikke kjekt å få høre at du kommer til å dø vis du spiser det en gang til. Det han reagerte på var mengden krydder jeg tok på maten min. Ja, ok, jeg er glad i krydder, men jeg tok faktisk ikke så mye på. Uansett synes jeg ikke han skulle bry seg med hva jeg gjør. Tårene presset litt på og jeg vurderte om jeg skulle ta den bitchy tonen eller om jeg bare skulle gå vekk å sette meg på et annet bord. Jeg valgte det siste. Heldigvis kom det ei god venninne av meg og satte seg med meg. Takk gud for det, ellers hadde jeg sett ut som den taperen.

Du synes sikkert at jeg er teit nå, men når man kommenterer at du kommer til å dø når du spiser maten din. Når du i tillegg har et problem med mat fra før, da sier det seg selv at det ikke akkurat skaper mindre problemer...

Sattan, jeg er så sinnsykt sårbar, eheh...

...

Nå steller jeg meg for siste gang dette året. Det hørtes veldig skittent ut...

Mamma spurte meg om jeg har noen nyttårsforsetter får neste år. Svaret på det er, nja. Jeg har på en måte mange målsettninger men disse er jeg usikker på om jeg vil eller klarer å gjennomføre. Men en ting må sies, 2012 skal bli et mye mer fantastisk år enn 2011!

Btw, bloggen min fylte 2 år på torsdag!!!! Happy Birthday Bloggen!♥

Har du noen nyttårsforsetter?

...

Klokke - CMYK (Julegave)

Det er mange som lurer på hvilket kamera jeg bruker. Jeg har sagt det før, men jeg kan godt si det igjen. Kameraet jeg bruker er: Canon EOS 5D Mark ii.

Den linsa jeg bruker mest er: Canon 50mm f/1.4.

Blitz (som jeg fikk til jul, som jeg derfor ikke har brukt så mye): Canon Speedlite 430EX ii.

Var dette til hjelp, folkens?

...

Hva er det jeg gjør feil? Er jeg slik en taper som tankene mine sier til meg at jeg er?

Dagene mine er blandede, veldig blandede. Lykke og følelsen av at ting går bra kan plutselig gå over til en ubeskrivelig mektig og ond følelse om at jeg ikke orker mer. Jeg har ikke ønske om å ta mitt eget liv, men jeg vil bare ikke leve lenger. Slik har jeg hatt det en del år nå, men man skulle tro det skulle forsvinne etter hvert? Når jeg har det bra, har jeg det veldig bra. Jeg kan gå rundt å smile og le litt for meg selv. Jeg tenker at ting er så utrolig lett og vakkert, men også så vanskelig og vell, ikke så vakkert.

Ting inne i hodet mitt får meg til å gjøre ting, ting det kanskje er unormalt å gjøre. Jeg vil ikke, men jeg må. Må. Jeg hiver stadig etter pusten, men det kommer nok av at jeg må kjenne hvordan det er å holde den.

En frykt jeg har fryktet de siste årene jager meg.

Når jeg begynner, vil jeg noen gang klare å stoppe? Hvorfor stoppe?

nytelse - dårlig samvittighet

får tiden til å gå - stjeler tid

metter - metter...

Hva gjorde jeg før for å styre meg? Har jeg glemt det? Har jeg virkelig glemt det, å leve?

...

♥Noen av gavene jeg fikk.♥

...

Jeg vet ikke om det er på grunn av bildene jeg har av meg og deg, men jeg føler at jeg har mange gode minner sammen med deg. Jeg føler kjente og kjenner deg. Jeg var riktig nok bare noen år gammel, men du er fortsatt inne i hjertet mitt den dag i dag. Det var godt å besøke deg i dag, det var lenge siden. Håper du har det bra der du er nå. Vi møtes vel kanskje en gang, enten i drømmene mine eller på en annen måte. Love you.♥

Send gjerne en liten hilsen til noen du er glad i som enten lever eller ikke. Eller så trenger bare tenke gode tanker, det er med på å gjøre verden til et bedre sted, og du kan i alle fall gjøre livet til enkelte lettere.

Ikke alle forbinder julen med noe positivt, husk på det...

...

Nå har de andre akkurat spist den tradisjonelle jule-frokosten. Jeg måtte stå opp til vanlig frokost, men det er helt greit.

Nå sitter jeg å ser på Tre nøtter til Askepott, mens jeg pakker inn de siste presangene.

Noen andre som må se Tre nøtter til Askepott?

...

Siden det snart er jul!

Det dere kan vinne er:

Et gavekort fra personligalmanakk.com. Jeg har også fått et gavekort. Det er et skikkelig kult konsept, her er hjemmesiden deres!

Alt du må gjøre er å like facebook-siden deres her og skrive favoritt-julefilmen din i kommentarfeltet i tillegg til bloggadressen din og/eller mailen din!

Du kan kommentere så mange ganger du vil, det øker bare sjansen din til å vinne. Jeg velger ut vinneren.

Jeg avslutter når jeg synes det er nok kommentarer.

Kom, bli med, hva har du å tape!

...

Da var nesten hele julebaksen i boks. Vi bestemte oss på forhånd at vi så absolutt ikke trengte å bake alle sju sortene, men heller lage det folk egentlig liker. Vi har bare laget et par forskjellige slag konfekt i tillegg til at jeg bakte disse dumlekakene i dag. Hvis noen er interresstert så kan jeg godt legge ut oppskriften. Jeg husker at jeg eeelsket disse når jeg var frisk og jeg er ganske sikker på at jeg hadde likt dem nå også!

...

Jeg har utrolig mange gode venner, derfor blir det trist når noen av dem reiser...

Noen som kjenner seg igjen?

...

Emh, nå tror jeg folk har missforstått litt...

Jeg ser ikke på meg selv som tynn, ikke i det hele tatt, så ta det helt rolig. Tror dere jeg sitter her å skryter over mitt eget utseende?

Jeg sa at jeg ikke har utviklet meg på den måten jeg egentlig skulle. Derimot så sa jeg, at jeg ikke ville at dere skulle slanke dere å se ut som små fyrstikker uten pupper osv.

Serriøst, tror dere jeg hadde hatt ett problem hvis jeg selv synetes jeg var tynn? Jeg hater meg selv og kroppen min. Selv om jeg har gått ned en del i vekt igjen, betyr ikke det at jeg er fornøyd på noe som helst måte...

Serriøst...?

...

Vi hadde julelunsj på skolen i dag. Alle skulle ha med seg en ting slik at vi fikk et helt bord med alt slags mat, der alle kunne forsyne seg. Jeg spiste ikke av dette bordet, jeg hadde med meg kjedelig matpakke jeg måtte spiste... argh. Jeg har forresten hatt en drit dag i dag. Alt med meg er feil... Tårene kommer når jeg ser meg selv i speilet. Dette er ikke en lek, vis det er det dere tror! Jeg vil at folk skal bli skremte når de ser hva jeg tenker, går igjennom og har gått igjennom. Dette er ikke en jævla pro-ana side, hvor jeg oppfordrer alle til å se ut som fyrstikker uten pupper, muskler og alt det normale ungdommer og voksne har... Dette er gale, dette er sykt! Hør på meg når jeg sier at dette er et helvete. Vil du ødelegge deg selv, din famile og vennene dine? Svaret er nei, vis du er et normalt oppegående menneske.

Dette er ikke en lek, dette er virkelig ikke noe å kødde med...

...

Åååå, verdens søteste hund etter Zaphira!

Noen som vet hvilken rase dette er?

...

Juleballet 2011

Jenter, drama, baksnakking, lyging og stress... ungdomsskolen all over again...

Noen som kjenner seg igjen?

...

I går var jeg og mamma i Stavanger på jule-shopping, men på en betingelse, jeg måtte spise ute... (meg ikke like). Vi gikk på en thailandsk resturante, å vet du hva? DET VAR DET BESTE JEG HAR SMAKT I HELE ÅR, ELLER KANSKJE LIVET MITT! Jeg synes egentlig ingen ting smaker så veldig godt, siden masse kaos rundt maten ødelegger for mye. Men, dette var bare så utrolig godt! Retten jeg bestilte heter, Pad thai, mamma bestilte det samme, men hun hadde med kjøtt, det hadde ikke jeg.

 Glad i deg, verdens beste mamma♥

Noen som liker thai-mat?

...

I går var jeg på juleball. Eller, rettere sagt, jeg var innom ballet... Haha, jeg hadde egentlig ikke så sinnsykt lyst til å gå i det hele tatt, men tenkte at det var viktig at jeg kom meg ut litt. Så, i seks-tiden startet jeg å pynte meg (noen som vil se hvordan jeg så ut?). Jeg følte meg helt fint, men grudde meg litt. Da jeg kom til skolen (der ballet var) ble jeg varmt tatt imot av Marte, så jeg tenkte denne kvelden ville gå fint. Etter hvert kom andre gode venner av meg og jeg koste meg. En hel del ukjente var også til stede, og jeg tror det var når jeg merket hvor mange folk det var rundt meg at jeg kjente at jeg ikke klarte dette. Angsten tok meg og jeg kjente jeg fikk litt klaustrofobi. Klokken halv ti sa det stopp, da måtte jeg hjem, jeg MÅTTE hjem. så mamma kom og hentet meg. Det var min fantastiske juleball-histore...

Jeg er sær...

Er det bare jeg som takler dans og fest?

I dag har jeg hatt en dårlig dag.

Det slo meg plutselig at jeg, 17år gamle meg, lever i kroppen til en tolvåring. Dette kan muligens ødelegge mine sjanser til å starte og lage en familie. Det vi alltid bare være meg, meg og min mørke skygge. Ingen vil vel være sammen med en som, meg. Jeg er en fiasko.

Jeg har ødelagt fortiden, nåtiden og fremtiden min.

Dette må dere forstå.

Dette er ikke et morsomt spill å spille. Dette ødelegger dere.

Aldri, ALDRI, tenk tanken på å forandre dere for å bli noe annet enn det dere er. Dere er alle sammen vakre og perfekte på hver deres måte. Ikke ødelegg alt, slik som meg...

...

I dag hadde jeg og Tonje fest får åpningen av Desember. Vi gav hverandre julekalenderene våres (vi har laget pakkekalender til hverandre) og så jul i blåfjell! Koseligt.

Kanskje kommer det en liten film senere i dag, men kanskje ikke...

...

Jeg er glad!

Jeg var hos legen i går igjen... Det gikk rette vei for min del, men ikke for legen og familien sin, hvis du skjønner...

Kommer nok et innlegg til i dag, berre så di veit det.

...

April 2010:

Jeg var inne i en god perode... trodde alle.

Jeg spiste, masse. Rundt middagsbordet forsynte jeg meg med det som blir kalt en normal porsjon. Mamma og resten av familien var lykkelige av å se meg, normal.

Etter måltid var da alt egentlig begynte. En ubeskrivelig lyst etter noe reiv meg fra hverandre på innsiden. Jeg var egentlig mett, men jeg ville bare ha mer. Jeg kjedet meg, så jeg måtte ha noe å gjøre. Følelsen av å spise var så utrolig god. Etter en del år med sult var det en lettelse at jeg fikk noe som smakte godt i munnen. Men, følelsen etter jeg hadde spist var alt annet en god...

Da måltider var ferdig gikk jeg som regel opp på rommet mitt, slo på TV og satte meg på gulvet. Etter kort tid var jeg allerede på vei ned til kjøkkenet igjen. Jeg kikket i alle skapene bare for å kjenne om at det å bare se på maten ville mette mine lyster. Det hjalp en liten stund, men så... En, nei vent, to, tre, seks, eller... åtte.

Forsiktig snek jeg meg opp på rommet slik at mamma ikke skulle se hva jeg hadde med meg. Hun så meg, nesten hver gang. Jeg holdt fram litt av hva jeg hadde med meg, bare for at jeg skulle virke troverdig. Hun smilte slik som bare en stålt mor kan smile.

Jeg kom på rommet mitt med blandet følelse, "flaks at ingen så meg og kunne stoppet meg" og "faen at ingen så meg og stoppet meg". Med en del frem og tilbake ble maten nesten slukt av det følelsesfulle mennesket som lå og gråt skamfullt på gulvet. Hvorfor, hvorfor måtte jeg være så svak?

I noen minutter ble jeg liggende, mens jeg prøvde å komme meg til hektene igjen. Hva i helvete hadde jeg gjort. Skam og syldfølelse er bare mellomnavnet på hvordan jeg følte meg. Noe måtte skje, jeg måtte reise tilbake i tid, men vent... Plan B kan du vel gjette deg til selv.

Rundene med å stappe i meg og kvitte meg med det var mange, alt for mange. Hvor mye penger jeg, bokstaveligtalt, har kastet i do er skremmende å tenke på.

Jeg var flau, jeg skammet meg, jeg orket ikke skyldfølelsen, jeg var svak, jeg fortjente ikke å leve...

...

Julen er endelig i gang!

Sølvtrærne, lyslenkene og røkelsen svermer meg. Det er herlig å kjenne på varmen av denne fantastiske høytiden. Nå skal jeg øve på en naturfagsprøve, det får meg vel tilbake på jorden igjen...

...

Gi meg jul, NÅ!

I dag var jeg på et besøk med blandede følelser. Jeg var inne på sykehuset, ikke for å legges inn, men for å intervjue en miljøarbeider. Dette var til en skoleoppgave der vi skulle vise en hverdagshelt og da tenkte jeg at hun jeg intervjuet ville passe fint. Vi hadde en god tone, dro litt humor og personlige ting inn i bildet så tiden gikk fort. Vi tok noen portrettbilder og så traff jeg noen kjente og vi klemte og ja, det ble et ganske fint besøk egentlig.

...

Den en gang så normale og naturlige tingen som kroppen vår har blitt til en mer og mer skremmende og skummel ting å befinne seg i.  Synet på hvordan den skal være er ikke lenger slik som den ble skapt i naturen, men er heller blitt til en kulturell oppfattelse av hva som er pent og hva som er riktig. Oppfatningen av kropp og utseende er ulik i de fleste samfunn og har forandret seg gjennom tidene. Før var overvekt i mange land et tegn på rikdom og styrke, mens det i dag blir som regel forbundet med noe negativt. I noen land er fortsatt overvekt forbundet med noe positivt, men spesielt i den vestlige verden er kroppsidealet på den helt andre siden av vekteskalaen. Mediene, venner og familie påvirker kroppsbildet og av og til kan dette føre til spiseforstyrrelser, dårlig selvbilde, angst og depresjon. Stadig flere går under kniven for å fjerne overflødig fett i tillegg til å fikse på andre ?feil? man finner enten i ansiktet eller på resten av kroppen. Noen går til og med så langt at de bruker anabole steroider for å oppnå det nesten uoppnåelige. Kroppen har på mange måter blitt til et investeringsobjekt som vi ønsker å perfeksjonere.

I Norge har synet på kropp og utseende endret seg kraftig fra nedgangstiden vår på 1800-tallet til nå. Nå som økonomien og tilgangen på mat har blitt bedre har hungeren på mat blitt kraftig forandret. Før var vi mest opptatte av å få i oss nok næring slik at vi skulle overleve. I dag har mange heller et ønske om å spise minst mulig for bli så tynn som over hodet mulig. For mange har ønsket om gå ned i vekt gått så langt over streken at det har  ført til et økende antall av personer med spiseforstyrrelser.  Det skremmende høye tallet på 70 millioner, er antallet mennesker i verden med diagnosen, det burde sette en støkk i oss alle. Det er likevel viktig å tilføye at det er mange som nyter godene vi har, noen kanskje mer enn de burde.  En kraftig bølge av fedme har også feiet over oss og vi står nå med to motsetninger som er kanskje større enn noen gang. Lunin Kvalem som jobber i NOVA og forsker på kroppsbilder blant ungdom, forteller at den gjennomsnittlige ungdommen har økt i vekt i løpet av de siste ti årene. Dette gjør at fokuset blir større.  Mens den vestlige verden ?misbruker? maten vil de i de fleste afrikanske og asiatiske land ha mer enn nok med å passe på at de får nok mat slik at de kan mette seg selv og familien. De har så lite av alt at de ikke får sjanse til å bruke krefter på sulte seg mer enn de allerede gjør.  Når man har veldig lite bruker man ikke tid og krefter på å oppnå det perfekte utseende, man kjemper heller for å overleve.

Media omsvermer oss med filmer, blader og aviser med bilder av det vi vil kalle det perfekte mennesket. Presset på å ligne disse idolene er stort for veldig mange, spesielt blant ungdommer. Alle vil være som disse vakre, problemfrie og suksessrike menneskene. Det er slik reklame og underholdningsbransjen fremstiller sine frontfigurer. Det er ikke rart at ungdom synes det er vanskelig å finne seg selv og sin egen identitet når det henger et så trykkende press fra bransjer og medier over hodene deres om hvordan man skal være.

Vi velger selv våre forbilder, men det er media som skaper dem. Idrettsstjerner som vi før bare forbandt med prestasjonen deres er nå blitt til kroppsidoler som mange vil se ut som. For de fleste er disse idealene nesten umulige å oppnå. Mange blir til det man kaller treningsnarkomane og får belastningsskader i prosessen for å bli muskuløs og veltrent. Det er også noen som ser den lettvinte løsningen med å ta for eksempel anabole steroider. Bruken har økt kraftig de siste årene. Lars Os fra Antidoping Norge fortale at bruken av anabole steroider blant ungdom er utrolig stor og at årsaken ofte er et vanskelig forhold til egen kropp og selvbilde.  Det er viktig å tilføye at press og forventninger fra familie og venner kan være vel så stort som presset fra mediene.

Verden har blitt mindre og vi påvirkes av personer i andre land i større grad enn vi gjorde før. De forskjellige kulturene har mange ulikheter når det kommer til utseende. I latin-Amerika har ofte kvinner former, i Afrika er hudfargen mørk mens i Norge er vi lyse og blonde. Det er umulig å forandre på genene våres, selv om vi så gjerne vil ha det vi ikke kan få. Det er her plastisk kirurgi kommer inn i bildet. Den økende utviklingen av teknologien og bedre økonomi har gjort at mulighetene for å forandre på det man ønsker er større. Skjønnhetsopperasjoner er billigere nå enn det var før, lettere tilgjengelig og det er ikke lenger et like tabubelagt emne.  En undersøkelse gjort av helsetilsynet i 2003 viser at det ble utført 8000-9000 plastiske opperasjoner uten medisinske årsaker i Norge årlig.  Det å oppnå det perfekte er et av menneskets topp prioriterte ønsker. For enkelte er det spesielt viktig å fortsette å være ung. Alderdomstegn må bort og femtiåringene blir stadig yngre og yngre.

Grunnen til at kroppsbildet har forandret seg med tiden er altså mange.  Vi kan i hovedsak dele den opp i tre; presset fra medier, levestander og påvirkning fra andre.

Det store presset fra mediene som har vokst frem i nyere tid fremstiller personer med perfekt kropp og utseende. Inntrykkene vi sitter igjen med varierer fra person til person, og for noen kan dette være triggerpunkter for utviklingen av en form for spiseforstyrrelser eller bare et generelt dårlig forhold til seg selv og kroppen sin.   

Ressursene et land har er med på å endre synet på kroppen. Vi oppfatter den ulikt alt etter hvor gode levekår vi har. Har man dårlig levestander blir man sett på som fattig og mislykket hvis utseende viser en tynn kropp, mens en kraftig kropp blir forbundet med det motsatte. Er levestandarden høy vil oppfattelsen være annerledes fordi påvirkningen fra omverdenen forteller deg helt fra du er liten av hvordan man skal se ut. Det å være slank blir sett på som å være sunn og suksessrik og tykk vil forbindes med noe negativt. Den vestlige verden har rett og slett for mye av det gode til at mat bare skal være en livsviktig ting. Vi bruker den til å regulere utseende vårt på godt og vondt. Vi trenger ikke lengre å lagre underhudsfett for å komme oss gjennom den kalde vinteren. Vi har hus og strøm og god nok tilgang til mat når vi trenger det.

Den stadig økende reisingen over landegrensene har før til at vi sammenligner oss mer med andre enn noen gang, Før når våre nymoderne transportmidler var mindre utviklet befant vi oss mer i området hvor vi vokste opp og ble som regel bare omringet av vår familie og vårt eget folkeslag. Miksingen av kulturer har ført til at vi nå har begynt å sammenligne oss mer med andre med helt særegne egenskaper og utseende som er spesielt for det folkeslaget. Vi vil være like pene og gode, om ikke penere og bedre enn andre. Mennesket er selvkritisk og ønske om å bli penere vil mest sannsynlig aldri slutte å vokse. Vi lever i et perfeksjonistisk samfunn, og presset til å være ?vakker? er enormt stort.

...

Noen som vil smake, for jeg liker å bake, du har en fin hake, men nå må jeg gå å rake...word...

...

Bare på et av disse bildene er jeg meg selv, eller, jeg tror jeg er meg selv...

...

Dette er noen av favorittringene mine. Det er faktisk lenge siden jeg har kjøpt meg noen nye nå, disse er altså gamle, men jeg liker dem! Hvilken synes du er finest?

Jeg var i bursdag/farsdag og så på mens de andre koste seg...

Tror dette blir den siste blomsten jeg får se i år? Ja, uten om "inneblomster" da...

I dag ble jeg intervjuet!

♥

...

Wuhu, photoshooten ferdig!

Jeg håper jeg kan få legge ut bildene på bloggen...

Noen som vil se?

...

Bildet er tatt med mitt kamera av Marte Mørk!

I dag skal jeg på photoshoot, men jeg er ikke fotografen!

Ønsk meg lykke til!

Hihi!

...

... Etter den påsken hadde jeg gått ned enda noen kilo. Jeg var tynn, men det ble verre, mye verre.

Jeg tror at det var nå folk ellers begynte å merke at noe var galt. Jeg tilbringte mye av skoletiden min på do, spesielt i friminuttene. Vennene mine prøvde å få kontakt med meg, men jeg hadde ikke energi til å være med på de tingene de gjorde. Matpakken "glemte" jeg så og si hver dag, så folk lurte veldig på hvorfor jeg aldi spiste på skolen.

Det jeg spiste i denne perioden var ikke mye, men likevel mer enn det jeg spiste noen år etter. Hver matbit ble inntatt på en spesiel måte. Jeg spiste akkurat det samme hver dag, brukte alltid like lang tid på hvert måltid hver dag og gikk gjennom de samme ritualene HVER DAG! Likevel likte jeg å spise på en måte. Jeg likte smakene og følelsen av å gjøre noe, hvis du sjønner, men jeg likte ikke tanken på at jeg måtte eller hadde spist.

Sommeren det samme året ble jeg med Mamma og Pappa på en biltur. Vi kjørte en stund før vi plutselig stoppet. Jeg rynket på nesa for jeg visste hvor vi var. Okey, tenkte jeg bare, dette var første gangen så jeg visste ikke hva jeg gikk til.

Da jeg kom inn på legekontoret ble jeg veid og jeg tror folk ble litt sjokkerte over hva de så. Det ble snakk om at jeg ikke fikk reise på ferie som var om noen uker og om jeg skulle innlegges. De ble ikke helt enige så de sendte meg til sykehuset. Der ble jeg veid igjen og de utførte en del tester på meg, balansen, refleks, hjerterytmen osv. Jeg var i overaskende god for til å ha de forutsetningene jeg hadde. Legene på sykehuse var også usikre på om jeg skulle reise, men da legene fra psyk ble innblandet kom de med klar tale. Det så lenge ut som jeg ikke fikk reise, men jeg kjempet og gjorde meg "friskere" slik at jeg fikk reise. Jeg gikk seirende ut, men på betingelsen at jeg skulle spise minst tre måltider hver dag + at vi måtte ha med en vekt på ferien for å skjekke at jeg ikke gikk ned.

I Frankrike (hvor vi var på ferie) spiste jeg tre "måltider". Jeg sier "måltider" fordi jeg tror ikke at all maten jeg spiste på en dag kunne mette en to år gammel baby i mer en to minutter. Vi var ikke alene på ferien, et vennepar av mamma og pappa sammen med døtrene deres var også med. Alle koste seg med maten, alle uten om meg, jeg tok små musebit og syntes hele greia var et ork. Vekten hadde vi skjekket et par ganger i uken, ja, hva skal jeg si...

Etter to lange, varme, krevende uker var vi hjemme igjen. Men det gikk ikke lenge før jeg måtte inn på sykehuset for å skjekke hvor mye jeg veide. Jeg hadde hatT diare (ja, her på bloggen er vi ærlige,  HOHO!) dagen så jeg hadde ike noen fordel der. Det hadde gått en vei for å si det sånn, akkurat som jeg trodde... Jeg bønnfalte dem om å ikke legge meg inn, men legene på psykriatisk var veldig uenige. Legene på somatisk var mer i tvil derimot. Det endte med seier til "meg", igjen. Denne gangen fikk jeg med meg en kostliste med hva jeg skulle spise, hvordan dette gikk får dere lese senere...

to be continued...

Forresten, dere må ta en titt inn på denne siden, enda et kunstverk jeg er mektig imponert over!

...

Fra jeg var veldig liten av til og med syvende klasse elsket jeg mat og det å spise. Jeg brydde meg rett vest om alt som ble sagt om hva som var sunt og hva som var usunt. Alt jeg gjorde var å spise det jeg hadde lyst på når jeg hadde lyst på det. Jeg var ikke overvektig eller noe, jeg var helt normal og spiste helt normalt slik alle andre "normale" ungdommer gjør. Jeg hadde selvtillit og følte meg stort sett fin.

Etter hvert som jeg ble litt eldre og begynte på ungdomsskolen ble ting forandret, litt etter litt. Jeg spiste egentlig det jeg hadde lyst på, men porsjonene ble gradvis mindre. Jeg hadde fortsatt et "godt" forhold til mat, men følelsen av at jeg trengte det var blitt svekket. Mye av grunnen til at jeg følte det slik var fordi jeg ble hardt skadet under en fotballkamp og måtte være vekke fra all form for trening i veldig lang tid, veldig lang tid. Dette gjorde at livsgnisten min ble redusert og det gikk derfor ut over mange ting i livet mitt. Jeg isolerte meg mer, ble mer deprimet og var ofte sint. Mest av alt var jeg fortvilet over skaden min, men tusen andre ting gjorde at jeg ikke følte meg helt bra.

Tiden gikk og skaden min ble ikke bedre. Til slutt endte jeg opp med å opperere det vonde kneet mitt og dette resulterte med en hel del smerte og helvete. Dette gjorde ikke ting rundt meg så mye bedre, maten ble ikke lenger prioritert og jeg var enda mer deprimert enn jeg noen gang hadde vær ført.

Det med operasjonen var egentlig en del farligere enn hva de andre trodde. Du bør nemlig ikke ha gått veldig mye opp eller ned i vekt når du skal gjennomføre en slik prosess. Sannheten var at jeg var mange kilo lettere enn jeg hadde vært for noen måneder, for ikke snakke om uker siden. Operasjonen gikk heldigvis fint, men jeg reagerte sterkt på narkosen jeg fikk. Det er ikke så rart, jeg hadde skrevet feil vekt på et skjema jeg måtte fylle ut, noe som førte til at jeg trolig fikk for mye narkose.

Månedene gikk og porsjonene ble mindre og mindre og antall måltider ble gradvis redusert. Familien merket det spesielt en påske for noen år siden. De merket at noe var forandret, eller rettere sagt, mye var forandret. Selv merket jeg ikke så mye, litt, men ikke mye. Jeg spiste så og si det jeg hadde lyst på (eller det jeg trodde jeg hadde lyst på), men mengden var ikke noe å skryte av.

to be continued...

...

Gledelig Halloween alle i sammen!

Haha.

Vi hadde utkledningskonkuranse på skolen i dag, jeg var utkledd som meg selv...kremt...

De med best kostyme vant et eller annet. Det er rart hele dette med Halloween. Jeg føler det er litt teit at vi på en måte hermer etter USA, men vi suger på det, enig?

Det kommer kanskje et lite outfitinnlegg senere i dag, så følg med!

...

Jeg gleder meg så sinnsykt til jul! På lørdag var jeg på Kvadrat og handlet og da kunne jeg ikke la være å kjøpe to juleblader, et KK-jul og et Kamille-jul. Ah, satt å drømte meg vekk i times vis når jeg leste de. Ja, og i dag spilte jeg til og med julesanger mens jeg pusset tennene, hihi.

Jeg jobber forresten med et prosjekt som jeg håper alle dere lesere vil sette pris på i forbindelse med jul. Det er ikke sikkert jeg får det til, men jeg skal prøve.

Nå ligger jeg i sengen og det er ikke lenge til øynene mine faller igjen, for å si det sånn... Var lenge opp i går (til å være meg), så jeg kjenner det i dag. Grugleder meg litt til en lang skoledag i morgen, fra 08.10 til 15.50. Jaja, skal overleve det også.

God natt alle søte lesere♥

...

Noen ting har blitt veldig mye bedre, mens andre har blitt litt verre. Jeg forstår ingen ting lengre, ingen ting gir noe som helst mening. Hva i helvete gjør jeg?

Det kommer flere innlegg i dag, så stikk innom! Det er en stund siden jeg har blogget nå, så det er sikkert derfor jeg ikke føler meg helt bra...

...

Jeg vil vekk...

...

 Sorry for lite bloggig i det siste... Jeg skal bli bedre, det lover jeg!

Men nå skal jeg, tantatantata, ut på en liten photoshoot med Tonje!

Ønsk meg lykke til.

Noen som vil se bildene når jeg kommer hjem igjen?!

♥

...

I går var jeg hos legen/psykologen min i går igjen... Jeg hadde gått ned en del siden sist gang. Mamma og de blir så sykt sure når de får vite det. Det er ganske frustrerende når dine nærmeste ikke spiller på lag med deg. Hadde de bare forstått hva jeg vil, så hadde alt vært så mye lettere.

Jeg sliter med et voldsomt tankekaos for tiden også. Alt du ikke kan tenke deg tenker jeg på. Alt i fra noen syke drømmer jeg har hatt til noe som jeg er redd for skal skje til hva som er virkeligheten og til hva meningen med livet er.

Det er faktisk blitt snakket om at jeg kanskje skal øke den ene medisinen min. Jeg kunne faktisk ikke vært mer enig i det,  for jeg har det ganske tungt nå...

...

2008:

Dagene blir bare lysere og lysere nå for tiden, mens lyset i livet mitt blir svakere og svakere...

Jeg hater når lyset kommer. Da har jeg på en måte ingen plass å gjemme meg, alle kan liksom se meg. Av og til føler jeg faktisk at de kan se meg bedre på innsiden enn på utsiden, noe som gjør meg veldig redd og usikker. Jeg vil ikke dele smerten jeg har inni meg med noen andre, den har jeg for meg selv.

Noe ingen kan unngå å se er en stygg og grusom kropp, for det vet jeg, det er fakta... Hadde jeg bare vært perfekt på utsiden så ville jeg kanskje på innsiden blitt like perfekt og lykkelig, eller?

 Jeg vil bare forsvinne! Jeg vil vekk, vekk fra all elendigheten, tankekjør og de uutholdige blikkene jeg får når jeg våger meg ut huset.

Jeg må vekk fra alt, nå...

...

Denne helgen har vært fin! Litt trist at høstferien er over snart og at det i morgen er skole igjen, buhu...

Jeg har forresten ryddet til den store gullmedaljen både i dag og i går. Mens jeg ryddet var jeg så heldig at jeg fant en slags minnebok der jeg hadde skrevet ned saker og ting. Jeg ble nesten litt sjokkert over hvor langt nede jeg har vært... Det er trist å lese ordene som tro det eller ei en 13-14åring har skrevet. Da jeg leste dette fikk jeg et lite angstanfall, jeg kom nemlig på noe... Da jeg var på mitt sykeste boende hjemme, var jeg en slu liten jævel. Jeg gjemte på ting og tang, løy og ja, du forstår hva jeg mener.

Men i går så krøp jeg til korset og blottla meg helt til mamma og pappa. Hauevis med mat og drikke kom ut av rommet mitt og endte opp på kjøkkenbenken. Det må ha vært minst 10 kilo av både det ene og det andre. Det var da jeg så hvor sykt dette var. Vi bare sto der og glante, serriøst, det var ubeskrivelig mye mat. Det verste er at dette var bare en liten del av hva jeg hadde gjemt vekk... Mamma og de hadde avslørt meg for en stund siden også. De var sjokkerte da, men lite visste de om at det var bare en liten brøkdel av sannheten...

Noen som vil at jeg skal legge ut litt av det jeg har skrevet i boken min?

...

I dag var jeg i bursdag til Ruby, for en søt ung pike!

Hun fikk masse fint, klær, spill og mye mer.

MEN, jeg hang meg veldig opp i tatoveringen hennes, det må virkelig ha gjort vondt, haha.

Jeg har så sykt lyst på tatovering, men er litt redd for at jeg vil angre på det...

Så, hva synes du jeg skulle fått tatovert på meg og hvor skal den være?

Jeg lurer også på hva dere ville hatt og hvor den skulle vært hvis du skulle tatovert deg?

...

Jeg er sliten, utslitt, god natt...

...

Buhu, nå sitter jeg på flyet hjem. Alt er trist og leit... ja, uten om at vi har internett 11 000 meter over bakken da.

Jeg har hatt en fantastisk fin ferie og det var virkelig verdt all den harde jobbingen jeg har gått gjennom. Maten har gått sånn passe, men det viktigste, humøret mitt har stort sett vært kjempebra.

Ikke minst så har jeg fått shoppet litt. Jeg har nesten ikke shoppet på et år nå, siden når jeg har vært så mye på sykehuset og der har jeg ikke fått lov til å gjøre en dritt, i alle fall ikke å shoppe.

Topshopen de hadde i Split var ikke noe å skryte av, men jammen meg fikk jeg kjøpt meg noe for det. Det ble brukt litt penger på Zara også og den butikken var faktisk til å skryte av, tre etasjer, ja! Kanskje jeg skal vise dere alt jeg har kjøpt hvis noen er interessert?

Jeg fikk også være litt mer i aktivitet enn jeg pleier, så det var good. Vi spilte blandt annet tennis, og for å si det sånn så tror jeg ikke at jeg skal satse på en kariere innenfor det feltet, nei... Det var sykt kjekt, men det blir alltid litt krangling oss i mellom, siden alle i familien er så sykt konkuranse-mennesker som hater å tape.

Litt krangling har det vært utenom spillingen og. Mye pga en annen "diagnose" jeg har som er kanskje verre enn anoreksien. Dette andre tapper meg for så mye energi og det preger virkelig resten av familien... Jeg kan ikke for det, men jeg klarer bare ikke å styre meg, sorry...

Jeg har ikke vært så veldig flink å få i meg nok væske, men jeg har fått i meg en del. De har ikke pepsi max her nede så jeg var ganske sur en periode. Cola zero er en god nummer to, så det gikk ned. Jeg er så møkka lei av vann, derfor drikker jeg ikke det så mye. Det er jo det samme om jeg drikker vann eller brus uten sukker siden ingen av delene inneholder noe energi. Det eneste er at det ikke er så godt for tennene.

Nå sitter du kanskje å tror jeg har blitt skikkelig brun og fin? Kremt, jeg er enda like albino som jeg alltid har vært. Eller ikke alltid, men dette året har jeg nesten ikke vært ute i det hele tatt og da blir man jo ikke brun, ja, hvis du ikke tar solarium da, men jeg har ikke tenkt å bli rosin så det holder jeg meg unna. Vi har ikke hatt tid til å ligge og sole oss så mye, vi har nemlig vært ute på farten hele tide. Jeg er ikke sur for det, jeg hadde ikke vært konfortabel med å ligge å flashe kroppen min til alle på stranden uansett.

Mange av dere har sikkert fått med seg at jeg er livredd for frosker, sant? Heldigvis har jeg ikke sett en eneste frosk her nede, ja, utenom en død en som mamma så langs veien (mohahahaha). Firfirsler derimot er det en drøss av, men tror dere jeg er redd for dem? Neida! Jeg tok til og med noen bilder av de ekle (de er jo ikke søte, selv om jeg ikke er redd dem!) krypa. Veldig unødvendig innformasjon her på slutten nå, men det går fint.

Hatt en fin ferie så langt?

Noen som vil se mer bilder?

...

Herregud, jeg er så sinnsykt forvirra!

Tusenvis av ubesvarte spørsmål surrer rundt i hodet mitt. Spørsmål jeg tviler på at jeg noen gang vil få svar på. Det at det finnes skapninger med nese, munn og hår osv er så rart. Hvorfor finnes vi? Jeg fatter ikke at det er mulig at vi er er til. Av og til føler jeg at jeg har hovedrollen i denne verden og alle andre er statister som bare spiller med rundt det jeg gjør. Jeg klarer ikke tenke på hvordan det er mulig å eksistere i en annen kropp enn min egen med helt andre tanker og måter å gjøre ting på.

Det er som om jeg alltid har finnes. Ja, akkurat som jeg har levd selv når verden ikke eksisterte. For meg er det helt umulig å tenke på at det lages nye sjeler hver gang det fødes et nytt barn. Jeg klarer bare se for meg at vi resirkulerer "sjelen" om du vil. Jeg var nok en stein eller noe en gang, men nå er jeg et "menneske", men hva er egentlig det...?

Forrvirrende tekst, men hodet mitt er ti ganger så mye forvirret.

...

Av og til føler jeg at jeg ikke gjør noen ting riktig, og det gjør ikke saken bedre når det alltid er noen som minner meg på det...

...

Tenkte bare at jeg skulle stikke innom å si hade før jeg reiser. Jeg skal prøve å få blogget mens jeg er på ferie, men bare hvis dere vil. Jeg vil jo slappe av mens jeg er der nede, så jeg gidder ikke å bruke masse tid på å blogge hvis dere ikke ønsker det. Jeg kan jo poste masse innlegg når jeg kommer hjem igjen, men dere bestemmer!

Hade alle vakre blogglesere!♥

...

Se de nydelige snøkulene jeg fikk av mormor og morfar! Jeg er kjempe glad i dere!

Jeg har feber... skikkelig reisefeber! Det eneste jeg har klart å gjøre nesten hele denne dagen er å smile. Jubel og glede har fullt seg opp inni meg. Dette er bare så fantastisk! Bare tenk på at det ikke var lenge siden jeg lå på sykehuset og ikke fikk lov å bevege meg i det hele tatt og nå skal jeg på ferie til et annet land. Jeg skulle bare ønske at jeg kunne bli helt frisk, men noe i meg vil rett og slett ikke det... Jaja, skal ikke tenke på sykdom nede i Kroatia.

Flyet til Oslo går i syv-tiden (ettermiddag) i morgen og jeg tipper vi lander der i rundt åtte. Vi skal sove en natt i Oslo før vi reiser av gårde klokken kvart på syv igjen.

Nå skal du spør meg om jeg har pakket. Så skal jeg svare ja, det gjorde jeg for lengesiden. Jeg blir en smule svett og nesen min begynner å vokse... Sier ikke mer...

...

2008

Jeg satt hos legen min, usikker og redd. Hva ville skje med meg nå? Ville jeg ikke få reise?

Det var sommer og vi hadde planlagt en tur til Frankrike sammen med en annen familie. Jeg hadde nektet å gå til legen i mange måneder, men da mamma truet med at hvis jeg ikke kom med en gang så ville hun hente bestefar så kunne han hjelpe hun og pappa med å få meg ut. Aldri i livet om jeg ville latt bestefar se hvordan ting egentlig var. Så, motvillig gikk jeg ut i bilen med tårer i øynene. Det var en lang reise opp til legesenteret. Jeg behøvde jo ikke dette, det var jo ikke noe gale med meg. Da de så meg inne på undersøkelsesrommet ble de redde og jeg måtte selvfølgelig gå opp på vekten. Når de så tallene slo de alarm med en gang og ringte ned til BUP for de ville at jeg skulle begynne å gå der. De på BUP ble sjokkerte når de så hvor mye jeg veide og mente at jeg måtte rett inn på sykehuset.

På sykehuset ble jeg veid igjen og de skjekket allmennhelsen min. Blodprøvene var i grunnen fine og balansen min og refleksen min osv var på plass. De vurderte meg nøye og jeg tror de var ganske usikre på hva de skulle gjøre. Vekten min var for lav, men kroppen hadde ikke fått svi for det, enda. Når spørsmålet om jeg fikk reise til Frankrike kom opp ble de enda mer usikre. Jeg trygla og ba og sa at jeg måtte reise. Til slutt fikk jeg medhold og reisen til Paris gikk i oppfyllelse. De nede på psykriatisk var ikke enige i at jeg skulle få reise, men i dette tilfelle var det legene på somatisk som fikk bestemme.

Dagen kom og vi tok flyet til varmere strøk. En av betingelsene for at jeg fikk reise var at vi tok med oss en vekt slik at jeg skulle veie meg annen hver dag. Hvis jeg gikk ned et gram var det på hode og ræva tilbake til Norge og sykehuset. Vell, jeg gikk ned, mer en et gram for å si det sånn, men på et eller annet vis klarte jeg å snakke meg ut av det.

Mamma og pappa var livredde hver eneste dag. De så for seg at ting kunne gå virkelig gale, at jeg skulle dø i verste fall.

Folk på stranda kikte og pekte, har mamma sagt til meg i ettertid. Jeg tror jeg bare merket det en gang at noen snakket om meg, men det eneste jeg tenkte på var at de sikker syntes jeg var overvektig eller stygg eller noe...

En annen betingelse var at jeg skulle spise fire måltid til dagen. Emh, jeg spiste fire måltid, men innholde i måltidene var ikke til å skryte av, vis du forstår hva jeg mener. Den ene dagen var vi foresten på McDonalds, ja du hørte riktig, McDonalds. Der spiste jeg en liten is i steden for et vanlig måltid. Det var godt, jeg skal innrømme det, men følgene som fulgte med etter at isen var ned i min mage var alt annet enn gode. Jeg begynte raskt å kaldsvette og ble svimmel og skjelven. Jeg tror jeg aldri har vært så dårlig før. Vi burde ha visst bedre enn å ha bestilt mat på den plassen. Du kunne ikke slikt gulvet for å si det sånn, og heller ikke puste normalt inne på doen eller resten av "resturanten". Jeg har aldri sett noe så ekkelt før. Men uansett, jeg ble dårligere og dårligere og til slutt måtte jeg bare rett inn på den nærmeste doen og få ut alt av bakterier som var inni meg. Jeg tror jeg var inne på doen nesten en halvtime. Dette skjedde på samme dagen som vi skulle hjem igjen og lite visste jeg om at det som skjedde kunne være dråpen for at legene ville si at jeg måtte innlegges. Kaliumnivået synker nemlig når det kommer ut både foran og bak, og et det kan være kjempefarlig og i alle fall når vekten min var såpass lav.

 Da vi var hjemme igjen gikk det nesten akkurat slik jeg ville. Jeg ble ikke innlagt, utrolig nok. Jeg hadde gått ned i vekt, men ingen så alvoret i min situasjon, ingen uten om mine nærmeste.

Men jeg fikk et opplegg jeg måtte følge. Et visst anntall kalorier skulle konsumeres i løpet av en dag og jeg måtte drikke en god del vann. Noen uker gikk og vekten var blitt enda lavere. Jeg var glad, men trist og lei også på en måte.

Til slutt ringte mamma og de inn til sykehuset og krevde at jeg skulle innlegges, noe de på psyk var helt enige i. Det var bare legene på det andre sykehuset som ikke "brydde" seg.

Så, en eller en anne trist og regnfull dag ble jeg innlagt. Dette var nok den værste dagen i mitt liv og starten på mange år med enda mer helvete en jeg hadde opplevd den lille tiden jeg allerede hadde vært syk.

...

Nå sitter jeg har med Tonje og koser meg!

Vi skal lage kake... Litt random, men jeg elsker jo å bake så det blir jo kjekt.

For å være litt positiv med meg selv tenkte jeg å skrive 5 ting jeg liker med meg selv;

♥ Øynene mine

♥ Munnen min

♥ Det at jeg tenker på andre og bryr meg om andre, ofte mer enn jeg tenker og bryr meg om meg selv

♥ At jeg er flink til å bake

♥ At jeg ikke er redd for å si hva jeg mener

(PS: Tonje hjalp meg med å finne hva jeg liker best med meg selv, altså jeg juksa litt...)

Så, gi meg fem ting du liker med deg selv!

...

Denne uka har gått så urolig fort, mye fortere en sist uke og jeg syens den gikk fort.

Vi har holdt på med en kjempekjekt fotoprosjekt på skolen, men jeg er litt usikker om jeg skal legge bilde ut for jeg vet ikke om det ble bra nok... Hanne på bilde ovenfor var foresten modellen min! Utrolig vakker og søt jente.

Ukas utfordring var den ene middagen jeg hadde, nudler med grønnsaker. Det var vanskelig og jeg brukte en evighet på det.

Nå skal jeg ut å gå en tur med lillesøsteren min (Zaphira) og Tonje.

Har du hatt noen utfordringer denne uka?

...

Når jeg ser meg selv i speilet...

En brei kontur av et stort menneske er synet som slår meg. Stor, feit, ekkel og stygg er de første ordene som dukker opp i hodet mitt. Er det virkelig mulig å være så, så... fæl? Er det virkelig mulig å hate seg selv så mye?

Den noe finere jenta som reflekterte tilbake til meg for noen år siden har forsvunnet. Igjen er bare, meg. Bare meg og en svart skygge ved min side. Å som jeg hater deg. Hvet du det? Hvorfor må du alltid komme å ødelegge nesten uansett hva jeg gjør? Kan du ikke la meg være i fred? Hva har jeg gjort for å fortjene å bli fanget sammen med mørket?

Jeg river meg i kinnene. Tanken om å kluppe dem av har slått meg mer en en gang. Lårene mine er alt for store, magen min er ikke slik jeg ville hatt den og generelt er det egentlig for mye av alt. Det eneste jeg kan like sånn noen lunne er ryggen min. Jeg kan fortsatt se beinene tydelig opp langs ryggraden. Det er en rar "rus" som strømmer gjennom blode mitt når jeg ser bein som stikker ut på kroppen min. Jeg føler meg ren, ren og en smule penere.

Men er det dette som skal til for å bli lykkelig? Kan jeg ikke være lykkelig uten å være alt for tynn? Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne være lykkelig bare av det å få lov til å leve. Er ikke den gaven viktig å ta vare på og ikke kaste den vekk på en hel del masse jævelskap?

Jeg vil så gjærne ha svart på alle spørsmålene jeg har stilt ovenfor, men sannheten er at jeg ikke vet de riktige svarene, ikke enda.

Denne teksten er skrevet til skrekk og advarsel til alle som har eller begynner å utvikle en spiseforstyrrelse. Dere fortjener ikke å ha det så fælt med dere selv. Tenk hvor drit livet blir til slutt, alt du går og tenker på er deg, kroppen din og mat. Ikke et liv verdt å leve med andre ord...

...

Nå sitter jeg her på skolen sammen med Dina og Lotte. Vi var så flinke å komme en time før vi egentlig begynner sååå, argh...

I dag er en fin dag, matte de første timene og så er det bare mediefag. Håper vi før matteprøven igjen også, jeg tror faktisk det gikk ganske bra på den!

Litt random innlegg, men dere liker vel det? Jeg ville jo bare ønske dere en god morgen!

...

Denne dagen har gått skikkelig i bølgedaler... Det var faktisk ganske kjekt på skolen i dag, ja, utenom de tre siste timene for da var det engelsk. Nå skal jeg bare hilse til Hanne og Kamilla så jeg ikke glemmer det, jeg lovte dem det, hehe. Ja, og god bedring Ellen som sikkert ligger hjeme og er syk nå.

Det var dagens lille avsporing.

Etter skolen var det tid får å gå ned på poliklinikken for å snakke med Mari. Der ble jeg veid og ble selv gansk fornøyd, men Mari og mamma og de ble ikke så fornøyde for å si det sånn... Jeg var så sinnsykt nervøs før jeg skulle opp på vekten. Spørsmål som "har jeg gått opp i vekt" og "hvis jeg har gått opp, hvor mye". Heldigvis ble ingen av de tankene til virkelighet.

Allerede fra begynnelsen av timen visste jeg at jeg ikke ville holde ut lenge. Jeg er så forbanna lei av å snakke på komando, vis du forstår hva jeg mener. Jeg vil snakke om meg og mine problemer når det passer meg, ikke en dag det passer for psykologen, liksom. Ikke for å være egoistisk eller noe, men det er jo meg det handler om når det gjelder min egen spiseforstyrrelse, eller er jeg helt på bærtur nå?

For å ende timen så fort som mulig tenkte jeg det var viktig å være ærlig. Jeg fortalte henne at jeg ikke var i humør til å prate noe særlig, men at det ikke hadde noe med henne å gjøre. Jeg håper så inderlig at hun virkelig forsto at jeg ikke var sur på henne, for det er jeg ikke.

Når jeg kom hjem ble jeg ikke i så veldig mye bedre humør. Det virker som om hele familien er sur på meg nå for tiden. De sier de bare er redde for at jeg skal havne for langt ned i vekt, miste kontrollen og ende opp på sykehuset, igjen.

Herregud, ingen stoler på meg når jeg sier at jeg har kontroll!

Noen andre som sliter der ute, eller er jeg helt alene?

...

Kan du legge ut en oppskrift av den beste cup cake oppskriften? De ser helt vidunderlig ut på bildene du legger ut :-)
Ja! Men nå må jeg tilstå at på de siste muffinsene jeg lagte så brukte jeg møllerens, hehe, "så juksa me litt" sån Ingrid Espeland alltid sier. Her er forresten en link til noen av de første cup cakene jeg lagte.
Gjør du noe på fritidene din av sport eller annet?

Ikke noe sport for øyeblikket, nei. Ellers så er jeg litt med venner, tar bilder og går turer med hunden.

Hvor mange kg er det minst du har veid mens du har vært innlagt?
Jeg synes faktisk dette er et veldig unødvendig spørsmål og ønsker ikke å svare på det nå.
Hva er det laveste i BMI du har hatt mens du har vært innlagt på sykehuset?
Se svar ovenfor.
Hva fikk deg til å slanke deg?
En kombinasjon av mye kaos så det er litt vanskelig å huske, men jeg minnes veldig godt en dag der mye forandret seg. Det var ikke bare den dagen som utløste det hele mye ballet på seg med tiden.
Kan du fortelle om hva som står på kostlisten din?

Kanskje en gang om jeg er klar for det.

Kan du fortelle generellt om anoreksi?

Jeg kan vel lage et innlegg om det når jeg får tid.

Jeg har et spørsmål. Da du var i bursdag for ikke så lenge siden, skrev du etterpå at "Forhåpentligvis vil det komme en dag der jeg kan sitte å spise kaker og is sammen med de andre." Jeg lurer på hvorfor du ikke kan nå. Jeg forstår at det er sykdommen, og med spørsmålet mitt mener jeg ikke å si "bare gjør det da vel", for jeg vet at det ikke er sånn det fungerer. Men jeg lurer på hva det er som holder deg fra å spise f.eks kake, hva det er som sier nei, når du samtidig har lyst til å kunne gjøre det i fremtiden.. Du vil, men du kan ikke, på en måte. Jeg forstår ikke helt hvordan det fungerer. :)

Jeg kan jo, viss jeg vil. Men akkurat nå så vil jeg ikke og klarer ikke. Det jeg mente med at jeg sa at forhåpentligvis vil det komme en dag der jeg kan det var at jeg skulle ønske at jeg en gang var frisk nok til å klare det.

Jeg lurte på om du har snakket med foreldrene og/eller vennene dine hele tiden mens du har vært syk eller om det var noe du klarte å gjøre etter hvert?

 Jeg har faktisk ikke vært så åpen om problemene mine de første 3 årene, det er nå i senere tid bobbla mi har sprukket og jeg har følt en viss trang til å fortelle ting til dere, familien og venner.

Hvor redigerer du bildene dine, lage en video??

Photoshop CS5. Ikke enda i alle fall.

Hvilken linje går du?

Jeg går på media og kommunikasjon.

Hvilken skole går du på?

Vågen vgs!
Hva inspirerer deg med blogging?

At du kan skrive så og si hva du vil og det alltdi er noen der ute som "hører" på meg. Jeg synes også det er veldig inspirerende å få legge ut bilder hver dag av ting jeg synes er fine.

Gör du något speciellt med ditt hår, plattar du det eller är det sådär fint & platt av sig själv? :)

Jeg gjør ingen ting med håret mitt, serriøst, ingen ting... Jeg hater håret mitt.

Lurte på om anoreksia hinder veksten din?? Og hvor gammel er du egentlig? Hvor gammel du var var et tilfeldig spørsmål altså. Det var ikke slik at jeg mente at du var liten ellerno, men jeg tenkte på meg selv siden jeg er veldig lav, og er redd for å ikke vokse mer hvis jeg utvikler anoreksia.

Selvfølgelig har den hindret veksten min. Viss ikke kroppen får nok næring prioriterer den ikke å bruke det lille av energi det er igjen til å få deg til å vokse. All energi brukes nemlig på å holde hjerte og organer i gang.

Jeg er 17 lange år, tro det eller ei.

Emh, det høres litt ut som du har lyst på anoreksi? Ble litt sjokka når jeg leste dette, ærlig talt...

Fineste bilde av deg?

Vet ikke helt, men mamma synes dette:

Beste minnet?
Det er vanskelig å velge, men det må bli en av feriene jeg har vært på.
Beste jente?

Zaphira!

Hvilket bakverk liker du mest å bake? :)
Jeg tror dere vet det;).
Hvis du kunne fått hva som helst i verden, hva ville du valgt da?

 En fjernkontroll som styrer alt, du kan foreksempel trykke på en knapp så kommer du til New York! Kult, eller hva?!

Hvilket redigeringsprogram bruker du til både videoene dine og bildene?
Photoshop til bildene og iMovie til filmene.
Hvordan var det i starten av perioden av spiseforrstyrelsene?

I starten gikk det egentlig ganske "fint". Jeg telte ikke kalorier og jeg var ikke sliten. Men så etter en stund ble alt et helvete, alt. Et liv med spiseforstyrrelser er virkelig ikke til å ambefale.

Når lagde du bloggen din?
Desember 2009.
Kan du fortelle din historie? ( hvis du vil) :)
Jeg har fortelt ganske mye allerede og det kommer nok mer når jeg blir klar for å fortelle det.
Hvor lenge har du blogget?
Lenge.
Hvilket fag liker du best på skolen?
Matte og naturfag.
Hvilket fremmedspråk har du?

Jeg hadde spansk, vi har nemlig ikke andre fremedspråk en engelsk på den linja jeg går.
Du har sagt at du har droppet ut en klasse eller noe, hvilke(n) er det?

Jeg droppet ut sist år. Da gikk jeg første året på vgs med studiespesialisering med formgiving. Jeg var for syk til å gå på skolen så jeg fikk ikke med meg noe av pensumet så derfor så jeg ingen grunn til å fortsette.

Ville du ha gått tilbake i livet ditt og forandre de gale tingene du har gjort, hvorfor/hvorfor ikke?

Ja, jeg ville tatt meg i sammen med en gang jeg kjente at noe var galt. Tror faktisk jeg ville søkt hjelp frivillig og hørt på alle rundt meg om at jeg ikke var tykk.

Har du hatt regulering?
Neeei.
Kan du vise et bilde av deg når du har pannelugg?

Haha, det er et morsomt syn!

Hvor tid skal du få nytt design?

Var det et hint?

Har du et eller flere klesplag du aldri bruker, men ikke klarer å kaste det? Hvis du har det, hvorfor klarer du ikke å kaste det, kan du vise det?

Det har jeg aldri tenkt over, men jeg har sikkert det.

Hva sykdom har du hatt?
?
Hvordan er din hverdag?
Ok.
Hvem oppdaget at du hadde spiseforstyrrelser?
Jeg vet ikke hvem som oppdaget det først, men jeg husker at noen venninner kom bort til meg en dag og sa at de var redde for meg. Ja, så har jo familien spurt meg om noe har vært gale nå de så hvor tynn jeg ble.
Hvordan reagerte du da du fikk det?

Jeg nektet for at jeg hadde spiseforstyrrelser de første tre årene. Så jeg levde på en måte "uten" det en stund, derfor reagerte jeg ikke noe særlig, vis det svaret gir mening?

Har du anorexi nå?
Ja, legene har fortsatt den diagnosen på meg.
Hvordan føler du deg? Eller hvordan følte du deg da du hadde anorexi?
Jeg føler meg helt ærlig helt forferdelig til tider og av og til føler jeg meg litt bedre...
Hva spiste du? Hva drakk du?

Jeg har snakket litt om det i et innlegg for litt siden.

Favoritt bildet ditt?
Vet ikke helt, men jeg liker dette ganske godt:

Favoritt film, tv serie og bok?
Love actually, Kongen av Queens og Anna + Didrik = baby
Beste årstiden?

Både sommer og viter.

Favoritt plagget ditt?
Mønstrete bukser.
Kan du vise et bilde av rommet ditt?
Ja, det kan jeg godt, en annen gang.
Hva du liker best med deg selv?
Øynene mine.
Har du en favoritt farge?

Pastellfarger, pudderfarger og jordfarger.

Favoritt klesbutikk?
Topshop, Gina Tricot, H&M, Monki, Bikbok og Zara.
Favoritt blomst?
Orkidé og roser.

Favoritt kake

Kremt*

Jeg har ofte lurt på om folk behandler deg annerledes på grunn av sykdommen din?

Kanskje litt, men ikke slik at jeg merker det hele tiden.

Hvorfor ser du ikke hvor utrolig vakker du er?

Hihi.
Hva kan du ikke leve uten?

Mac, internett, mobil, kameraet, familien og venner.

Jeg lurer bare på hvordan du takler det? Om det går bedre? Hva som hjelper for deg?

Jeg takler det bra noen dager og andre dager skikkelig dårlig. Ja, det går bedre nå, men det er fortsatt ikke helt bra. Det er ikke så masse som hjelper, men en ting som hjelper litt er å blogge om mine problemer.

Hvor høy er du?
1.56 m lav!
Hva slags sminke bruker du daglig?
Jeg bruker fondation, eyeliner, av og til øyenskygge og maskara.
Har du noen gang blitt stoppet av en bloggleser?
Haha, ja, et par ganger og det er like hyggelig hver gang!
Er du mye på facebook?
Det går i perioder, av og til er jeg inne hele tiden av og til går det dager mellom hver gang jeg går innpå.
Hva savner du mest fra tiden du ikke hadde spiseforstyrrelser?
Å være fri.
Når var sist gang du gråt?
Jeg griner hele tiden jeg, så jeg husker akkurat når sist gang var, hehe.
Hvor sent pleier du å legge deg og hvor sent pleier du å stå opp?
Jeg er flink pike og legger meg som regel i 21.30- 22.00-tiden og står opp klokken kvart på seks i ukedagene og åtte i helgene.
Hvor mye veier du?(trenger IKKE svare på det altså!)

Ok, da svarer jeg ikke på det.

Spiser du mye daglig?
Det kommer ann på hvilket øye som ser. Jeg selv synes det er mye, men mamma synes det er lite.
Er du fornøyd med deg selv?
Nei.
Farger du håret? (du har utrolig fin farge).
Ja, jeg farger det en gang i blandt.
Har du bra karakterer?

Jeg hadde ganske gode på ungdomsskolen, ja.

Hvor mye har du gått opp i vekt siden du ble innlagt?

10-15 kg.

Kunne du laget egen video/innlegg om spiseforstyrrelse?
Ja, det hørtes litt spennende ut, men jeg lover ingenting.
Når fant foreldrene dine ut at du hadde fått spiseforstyrrelse, og hva skjedde, var du så syk at du måtte innlegges med en gang?
De fant det vel ut ganske tidligt, men som alle andre foreldre så trodde de nok bare at det var pga jeg hadde utviklet meg og blitt høyere at jeg hadde blitt så tynn. Jeg spurte nettopp mamma hvor lang tid det tok fra jeg ble syk til jeg ble innlagt for første gang og hun sa at hun trodde det gikk ca. et halvt år.
Har du alltid hatt anoreksia eller har du hatt bulimi også?
Jeg hadde litt bulimiske tendenser en periode, men det har jeg lagt bak meg.
Er du opptatt av mote?
Ja.
Kunne du tenkte deg å legge ut litt outfit bilder oftere?
Ja.

Hvordan vet man om man har spiseforstyrrelser?
Når hele livet dreier seg om mat, vekt og ønske om å være perfekt. Men det er bare det jeg mener.
Går det braaa med deeeeeeeeeeg?? :D
Njaaaa.
Hva skal du i helga ;)
Liker ikke å planlegge så langt frem.
Kan du plystre??
Tutteretututteretu.
Er du veldig avhengig av mora di?

Litt avhengig ja.

Hva er det minste du har veid i løpet av din ufattelig tunge tid?

Hemm...

Lurte også på om du kan lage et innlegg der du legger ut bilder og hviser hvordan du så ut før du ble syk og når det var på sitt verste? Skjønner vis du ikke vil gjøre dette! Håper du blir ordentli frisk da :D

Det har jeg jo nesten allerede gjort, her, det er et bilde når jeg var ganske syk og et når jeg har gått opp noen kilo.

Hva er det kjekkeste du har gjort etter du fikk komme permanent hjem?
Sove i min egen seng!
Hva film smak har du ? ( drama, skrek osv.)?

Skrekk og psykologiske thrillere.

Hva er ditt største ønske akkurat nå?
Å reise til New York.

Hvor lang tid tok det før du merket selv at du hadde et problem? :-)

Mange år.
Hva syns du om deg selv nå?
Jeg hater meg selv.
Hva spiser du i løpet av en dag?
Mat.

Jeg har fått inntrykk igjennom det du har skrevet at du har vært innlagt tidligere. Stemmer det? Når var det?

Ja, jeg har vært innlagt fem ganger i løpet av det siste året.

Hvordan er det og være utskrevet fra sykehuset etter så lang tid?

Du vet ikke hvor godt det er viss du ikke har opplevd det selv!
Mister du linsedekselet ofte? (Jeg kaster mitt bort hele tiden, he he)
Nei, har ikke gjort det enda.

Jeg har et lite spørsmål til deg, jeg har fulgt bloggen din i mange mnd nå, og jeg lurer på hva det såret du hadde i pannen var?

Det har jeg skrevet før at jeg ikke vil svare på.

Hva er det minste du har veid? Og hva er det meste?

Synes det spørsmålet er litt frekt...

Så du har skrevet at du hadde sonden på en hastighet på 25 ml i timen, økte du dette etterhvert, evt hva var slutt hastigheten?

Ja, de økte hastigheten hver dag i en halv uke. Først var det 25, så 50, så 75 så 100, tror jeg.
Hva er målet til anoreksien i deg ang. vekt?
Uoppnåelig.
Hva er målet DITT ang. vekt?
Jeg vil ikke påvirke andre på en dårlig måte så jeg tror jeg bare holder det for meg selv.
Tror du at man kan bli frisk fra anoreksi?
Ganske frisk, men jeg tror at det vil alltid være en liten del i deg som fortsatt er syk.
Hvor lenge har du vært syk?

Fire år.

Hva er ditt favoritt objektiv, og hvilket ønsker du deg?

Jeg bruker hele tiden min 50 f/1.4, så det får vel bli min foreløpige favoritt. Objektivet som står øverst på ønskelisten min er 24-70mm f/2.8.

Hva ønsker du å bli når du blir stor?

Høy.

Er du helt frisk?

Nei.

 ...

Hello godtfolk!

Dagen min startet med en liten tur på Kvadrat. Der handlet vi mat til bestefar. Han er 89 år btw og frisk og rask og klar i hode. Han laget en liten handlelist med hva vi skulle handle. På lista står det nesten det samme hver eneste gang; fjordlandmiddag, epler, bacon, juice og mye mer. Nok om det...

Klokken to i dag var Iselin og jeg å så på fotballkamp. Ei venninne av oss skulle spille så vi tenkte det ville være kjekt å se på. Vi hadde en virkelig bra samtale gjennom hele kampen (samtidig så vi fulgte med på kampen), synes i alle fall jeg. Temaet vi pratet om gikk mye i sykdom, men også på andre, kjekkere ting. Jeg fortalte henne ting jeg ikke har fortalt til noen andre før. For meg var det riktig å si det til henne der og da. Hadde det vært en annen dag hadde jeg kanskje ikke sagt det, men siden det føltes riktig var det godt å få sagt det. Hun er så flink å høre og hun har alltid noe smart og hjelpsomt å si hver gang jeg sier noe som plager meg.

Tusen takk Iselin, du gjorde dagen min 1000 ganger bedre enn jeg hadde håpet!

Ja, etter jeg hadde vært på kamp begynte jeg på en av mine favoritt hobbyer; å bake! Mamma, Espen og noen kompiser av han smakte dem og jeg tror de falt i smak, men hva vet jeg?

Nå er det bare chilling foran TVen sammen med mamma.

Hatt en fin dag?

...

Nå er det tungt. Ingen lys, ingen håp...

Alt snudde seg plutselig i går.

Jeg har sminken langt nede på kinnene og øynene mine er røde.

Hvorfor må de være så kipe? Kan de ikke la meg få bestemme over min egen kropp. Jeg sier jeg har kontroll, serriøst, jeg har kontroll. Det eneste jeg ønsker er å trives i min egen kropp og for å gjøre det trenger jeg å gå ned noen kilo.

Ondskapsfulle satte de det de visste betydde mye for meg på spill. Nemlig å reise til Kroatia. Hvordan kan de gjøre det?

Hva har jeg gjort for å fortjene det?

Viss jeg ikke får reise er jeg ikke sikker på hva jeg vil gjøre...

...

I dag var vi på en italiensk restaurant for å øvde oss på spise ute. Vi reiser jo til Kroatia i høstferien og da må jeg ut å spise hver eneste dag. Mamma var fast bestemt på at vi måtte trene litt på å få servert mat av andre slik at jeg er litt forberedt til den virkelige "prøven" kommer. Det er jeg jo forsåvidt enig i.

Jeg bestilte spaghetti med grønnsaker i tomatsaus. Det var krevende og vanskelig, men vet dere hva? Jeg klarte det!Jeg orket selvfølgelig ikke alt, men jeg spiste en del.

Er dere ikke stolte over meg?!

...

Serriøst... Denne bloggen er ikke ment til å være inspirasjon til andre som sliter med det samme. Eller på en måte: Jeg vil inspirere dere til å bli friske og ikke å være slik som meg. Jeg vil for alt i verden ikke gjøre dere sykere! Når dere leser hvordan jeg har det og hadde det håper jeg virkelig dere ser at dette ikke er veien å gå. Dere må aldri, og nå mener jeg aldri, finne på å ødelegge livene deres slik som jeg har gjort med mitt liv.

Noen negative ting med en spiseforstyrrelse:

- Du kan risikere å ikke få barn

- Du kan få beinskjørhet

- Du blir irritert for alt når du kommer langt nok ned i vekt

- Man tenker hele tiden på mat og vekt

- Kontakten med familie og venner blir nesten borte

- De indre organene dine kan bli hardt rammet

- Viss du kasteropp kan du få syreskader på tennene

- Sår har vanskeligheter for å gro

- Du kan få mer hår på hele kroppen, spesielt i fjeset og på ryggen

- Mange mister mye hår på hodet

- Blir fort svimmel og kan lett besvime

- Angst

- Dårlig hukomelse og vanskeligheter for å konsentrere seg, det er ikke greit når du gjerne vil gjøre det bra på skolen

- Lite energi

- Uregelmessig hjerterytme

- Dårlig verdier på blodprøver

- Mellom 5- 20% av personer med spiseforstyrrelser dør av sykdommen

Jeg kan godt slutte å blogge om hvordan hverdagen min med spiseforstyrrelse er viss dere ikke tåler det?

...

Denne helga har bestått av både gledesstunder og tider med reint helvete. Det var kjekt å bake cupcakes og å være med Tonje, men alt som har vært med mat å gjøre har gått rett vest. Jeg og pappa har kranglet så og si hvert måltid. Det har vært hardt og ikke minst ekstremt slitsomt. Mamma har vært i København, det har ikke gjort saken bedre for å si det sånn.

Jeg spiser, det er ikke det, men de sier at jeg lurer unna så mye mat. Ja, ok, jeg har kanskje begynt kuttet ned på ting litt her og der, men hallo, jeg spiser jo i alle fall!

Mamma kom hjem i går kveld. Hun var en smule sur og skuffet. "Er du klar over hva du holder på med?", sa hun nesten med en gang hun kom inn døra. Ja, jeg er faktisk klar over det! Jeg vil bare ned litt i vekt, målet er ikke å bli sykelig tynn, hun klarer ikke å forstå det. Folk sier at jeg ikke har kontroll, men det har jeg, jeg sverger. Jeg ønsker nemlig ikke å havne inn på sykehus, igjen.

Hvordan har helgen deres vært?

...

Kvalme, svimmelhet og trøtthet bredde seg over meg. Det var lenge siden sist. To uker for å være nøyaktig. Følelsen av kryhet var stor.

Jeg var ikke sulten, ikke i det hele tatt. Det eneste jeg var sulten på var å kjenne at jeg ble mindre og mindre. Bein og blodårer poppet opp på hele kroppen, jeg likte det. Men likevel når jeg så meg i speilet var jeg ikke tilfreds, jeg var ikke tynn nok. Jeg tror nok ikke jeg hadde blitt helt fornøyd før vekten viste 0kg.

Ønske om å krympe overdøvet alle normale mennesklige instinkter. Hva var jeg blitt til? Et dyr? Et dyr på jakt etter det umulige?

Fire ganger til dagen sa mamma at jeg måtte spise. Bestikk og talerkner ble med meg ned i kjelleren. Der ble de dekket med matrester slik at det så ut som jeg hadde spist. Jeg følte meg lur, lur som faen.Mamma trodde jeg følgte kostlisten min, men jeg tror hun hadde en liten anelse om at noe var galt. Jeg lurte henne, lurte min egen mor. Men det at jeg bedrog henne betydde ingen ting for meg, jeg var for opptatt med meg og mitt. Jeg kan bare tenke meg hvor dum hun hadde følt seg viss hun visste hva jeg egentlig hodt på med nede i hulen min.

I kjelleren utførte jeg en hel del rare handlinger, alt gjort i systematisk rekkefølge. Disse handlingene ble utført til hvert eneste "måltid", det var slitsomt og vondt. Men selv om det ødela meg både på innsiden og utsiden, klarte jeg ikke stoppe. Alt måtte bli utført, uansett.

Som regel etter at det siste "måltidet" uten mat var utført, kolapset jeg rett på gulvet og lå i fosterstilling en times tid. Tåren kom ofte og jeg var så sliten.

Vis jeg hørte mamma eller pappa komme ned trappen skrek jeg at de kunne bare våge seg å komme inn til meg. Jeg kunne jo ikke la dem se meg sånn, hjelpesløs og svak. Selv om det sikkert fristet å gå inn til meg, gjorde de det ikke. De visste at det kunne gjøre alt verre, takk og lov at de ikke kom inn mens jeg lå der...

Den sinnsyke følelsen av tørsthet slo meg rett i fleisen. Det var gått tre dager siden jeg hadde rørt noe som helst flytende. Jeg ville så inderlig fulle munnen min med noe drikke.

Men det verste var ikke slitsomheten, tørstheten eller noe av det jeg har nevnt tidligere. Det verste var at jeg var alene. Jeg var helt alene, nesten. Den svarte stemmen i hodet mitt var selvfølgelig til stede. Var dette min venn eller fiende?

Det samme spørsmålet spør jeg meg selv nå også.

Noen ganger er du min fiende, men alt for ofte min venn...

 ...

Liker dere litt lange blogginnlegg med hverdagsbilder, eller foretrekker dere korte?

...

Hvilke blogger liker du å lese?

Jeg leser for det meste fotoblogger, treningsblogger og bloggene til folk jeg kjenner.

Hva slags musikk liker du?

Jeg liker det meste, har ikke noen favoritter. Er faktis ikke så veldig musikk interessert, jeg liker jo å høre litt på radioen, men jeg MÅ ikke høre på musikk hver dag.

For litt siden skrev du at du husker dagen spiseforstyrrelsen startet. Hva skjedde egentlig den dagen, og hvordan utviklet det seg videre?

Jeg tror ikke jeg er klar for å gå innpå det akkurat nå, men kanskje en annen gang.
Hva gjorde spiseforstyrrelsen med deg psykisk?

Den gjorde og gjør mye med meg enda. Av og til blir jeg så sliten av alle spiseforstyrrelse-tankene at jeg bare faller i bakken. Jeg er ganske deprimert i perioder og for det  meste av tiden så vil jeg bare dø.
Hva er det beste/verste med å ha en spiseforstyrrelse?
Jeg tror ikke jeg klare å finne så veldig mye positivt med det... Men det verste er nok å være på sykehus og vekke fra familie og venner.
Hvordan fant foreldrene dine det ut, og hvordan reagerte de?

Jeg spurte faktisk mamma for ikke så alt for lengesiden om hvordan hun fant det ut. Hun svarte at det var i en eller annen påske for fire år siden. Da merket hun at jeg ikke ville ha noe som helst usunt og samtidig som jeg ikke spiste mye generelt i tillegg til at jeg begynte å bli ganske tynn.

Har du det fint Maren?

Sånn passe...
Hvo kjøper du det meste av klærne dine hen?
Bikbok, Gina Tricot, H&M og Monki.
Designer og syr du fortsatt litt klær?
Nja, det er litt lenge siden sist.
Hvordan gikk det på det sykurse du hadde for en stund siden ?
Jeg fikk ikke gått site kurset fordi jeg ble innlagt bare noen dager før.
Hvordan er det å komma tilbake til skolen?
Både og, litt kjedeligt, men samtidig litt kjekt.
Hva liker du best å holde på med i fritiden utenom foto?
Bake, være med venner
Og kan vel forklare en gang for alle om vi er søsken eller ikke.. noe vi er.. :) tøys

Ja, jeg og Tonje er søsken hvis noen lurte, tøys.

Føler du at innleggelsene har hjulpet deg, i så fall hvordan?
Det har på en måte hjulpe meg, men samtidig så har det gjort meg verre. Jeg var mye frisker første gang jeg ble skrevet ut enn siste gang jeg ble skrevet ut. Jeg har jo vært der fem ganger og jeg har blitt bare sykere og sykere for hver gang. Det eneste innleggelsene har hjulpet meg med, er å gå opp i vekt (for du har ikke noe annet valg) og å begynne å spise mat igjen (for her har du heller ikke noe valg). Det negative det har gjort med meg er at de har ført til flere diagnose og andre unormale ting jeg sliter med, samtidig som det har isolert meg fra skolen, venner og familie, og det har nok vært det verste.
Hva drømmer du om i fremtiden? Hvor ønsker du å være om f.eks 10 år?
Jeg drømmer om å leve av det jeg elsker, å fotografere og å reise. Så om ti år håper jeg at jeg er en profesjonel fotograf på reisefoten til alle tider!
Har du lært å ta så flotte bilder på egenhånd, eller har du gått på kurs eller noe?
Jeg er selvlært gjennom å søke og granske internettet.
Hvordan har du det nå? I forhold til for noen måneder siden, f.eks?
Jeg har det bedre, ikke bra, men bedre. Mye av grunden til at jeg har fått det bedre er at jeg får være hjemme hele tiden og slipper å være på sykehuset.

Hvordan liker du deg på skolen, og liker du trinnlærerne dine?
Det går heilt greit, litt kjedeligere enn jeg hadde forventet, men det blir nok bedre etter hvert. Ja, jeg er veldig fornøyd med lærerene mine.
Er du redd for at folk på skolen skal lese bloggen din, og derfor vite masse om deg selv om de ikke kjenner deg?
Ja, av og til skulle jeg ønsket at jeg ikke hadde lagt ut såpass mye på bloggen. Det er litt vanskelig å tenke på hva andre tenker om meg, kanskje de tror jeg er gal eller noe, men hvis de hadde kjent meg hadde de funnet ut at det ikke var tilfellet.
Føler du avsky når du ser kraftige mennesker?

Nei, jeg bryr meg ikke om hvordan andre ser ut, det er med meg selv jeg er kritisk.

Leste kommentaren og så at du sydde klær....noen tips?
Begynn på et sykurs og lær deg grunnteknikkene.
Har bloggen hjulpet deg?
Ja, utrolig mye faktisk.

Hva har du gjort/tenkt når alt virker umulig og du har en dårlig dag?
Jeg har gjort ting jeg ikke ønsker å snakke om på bloggen, enda...
Hva er den største drømmen din, ved siden av å bli frisk?
Å leve av å fotografere!
Når fikk du ditt første speilrefleks?
7. februar 2010.
Hvem inspirerer deg mest av personer?
Jeg har ikke en person, men mange!
Kan du nevne de kjekkeste du vet om i verden?
Ta bilder, bake og reise.
Hvilke instillinger bruker du mest av på kameraet ditt?

Jeg bytter på innstillingen på nesten hvert eneste bilde.

Når var den lykkeligste dagen i livet i ditt? hva skjedde?

Hemm... Har ikke peiling! Men jeg er veldig lykkelig når jeg er på ferie og tar bilder.

Vil du fortelle hvordan du spiser nå? hvor mange måltider og slikt?
Jeg spiser fire måltider til dagen som er nøye sammensatt av proteiner karbohydrater og fett.
Var det noe du måtte legge på hyllen når du fikk spiseforstyrrelsen?

Ja, fotballen og trening generelt. Jeg la også på en måte venner på "hyllen" fordi alt jeg klarte å tenke på var mat og hvordan jeg skulle få i meg minst mulig.  Jeg var også veldig lenge vekke fra skolen, så og si nesten hele niende og jeg måtte som sagt gå første videregående omigjen...

Hvor har du kjøpt buksen med gridlås i bena?
Jeg er ikke helt sikker på hvilken bukse du mener.
Ville du rådet andre til å få hjelp før en spiseforstyrrelse går for langt?

Ja! Tørr å si ifra med en gang du kan kjenne at det er noe som ikke stemmer.

Hvordan liker du deg i klassen?

Jeg liker meg godt. Men jeg må innrømme at det er litt vanskelig å gli helt inn.

Hvordan startet hele prosessen med at en annen/noen andre fant ut at du ikke spise, og hvordan fikk du hjelp?
Jeg ble tvunget med til legen min og der ble jeg veid og pga vekten ble jeg tilkoblet til sykehuset.
Ville du ha hjelp til å begynne med?

Nei, jeg har aldri villet ha hjelp.

Hvorfor må du være så peeen?

Hihi!

Hvor lenge har du tatt bilder?
Ca. 1,5 år.
Hvordan har du blitt så flink til å ta bilder?
Takk! Jeg har bare øvd og øvd og prøvd meg frem.
Favoritt butikk?
Topshop
Favoritt klesplagg?

Det spørs til hva slags anledning, men jeg er veldig glad i mønstrete bukser og store, gode gensere.
Hvordan klarte du å komme gjennom det?

Jeg har ikke kommet gjennom det. Alt med mat og tanker er ikke slik som det skal være selv om det ser ut som det.

Jeg har en vennine som har anoreksia, hun eter ingenting men benekter problemet. Har du noen råd til hva jeg eventuelt kan si/gjøre for å hjelpe henne?

Det er utrolig vanskelig å svare på dette spørsmålet. Jeg vet ikke hva jeg skal si, for det er så mye som kan bli feil, det vet jeg alt om. Men du kan kanskje prøve å snakke med henne og høre hva hun mener, men jeg vet ikke...

Hva er det som egentlig er galt med deg, ikke sånn slemt men du nevner det aldri?Isåfall hvordan har du det nå og hvordan greide du å bli frisk?

Emh, du hadde lest bloggen min hadde du fått svar på alt det du nettopp spurte om. Jeg har faktisk sagt hva diagnose jeg har mange ganger. Og jeg har faktisk ikke blitt frisk...

Hvilket redigeringsprogram bruker du?

Photoshop CS5.

Har du tatt fotokurs?

Nei.

Hva er favorittboken din?
Anna + Didrik = baby, men jeg hater å lese...
Favorittforfatteren?
Har ikke peiling, for som sagt så hater jeg å lese.
Favorittsted?

Leiligheten i Kroatia

Hvordan er du som person, viss man ser bort fra spiseforstyrrelsene, hvordan vil du beskrive deg selv?
Det er vanskelig... Hmmm, tror heller andre som kjenner meg får svare på det.
Hvilket kamera har du nå?
Canon EOS 5D mark ii
Hva er favorittfilmen din?
101 dalmantinere på tegnefilm og Love actually,
Hvilken kjendis hadde du blitt mest glad for å møte?

Lady Gaga, tror jeg.

Snakker du ofte med vennene dine om anoreksia?
Nei, ikke så veldig mye. Jeg gjorde det litt mer før, da jeg var innlagt.
Hvor lenge har du hatt Zaphira, og hva syns du Cavalier-hundene?
I desember har jeg hatt henne i to år.
Får du noen stygge kommentarer?
Veldig få, takk og lov!
Syns du leserne dine hjelper deg på noen måter?

Ja, utrolig mye faktisk. Hvis jeg føler meg drit en dag kan jeg bare gå å lese alle de vakre kommentarene deres og jeg føler meg med en gang bedre!

Hva heter dine bestevenner?
Jeg har så mange gode venner at jeg er redd for å glømme å nevne noen.
Kan ikke du og Tonje som synger den sangen på en videoblogg (det er i første innleggene du hadde), ha en videoblogg i sammen igjen?
Kanskje det, hehe.
Hva veier du nå, og hva veide du når du var på det tynneste?

Jeg tror ikke jeg skal fortelle det, i alle fall ikke enda.

Det jeg lurer på er hvor mye du veide da du ble lagt inn, og hva som har gjort at ting er bedre i dag ?

Jeg velger å ikke svare på det spørsmålet.
Hva er din favoritt drink og favoritt rett?
Pepsi max og sushi.
Fester du?

Nei.

Føler du at det å gå til psykolog hjelper deg? Kjenner du deg fortrolig med han/hun, og ev. på hvilke måte hjelper det deg?

Det hjelper litt å få snakke med noen om hvordan jeg føler meg. Men jeg synes det å fortelle på bloggen hjelper minst like mye.

Hvor Høy er du?
1,56 meter, haha.
Hva synes du om Justin Bieber? (litt random, men vill gjerne vite det.

Har aldri hatt noen meninger om han, jeg har liksom ikke brydd meg om han.

Lurte på om du har lært noe av denne tiden hvor du har kjempet hardt? Føler du at du er en smartere og sterkere person?

Både og. Jeg har jo lært at det ikke er så smart alt jeg ønsker. Jeg har lært meg hvordan jeg skal ta bedre vare på meg selv og at du må aldri gi opp, uansett hvor mye motgang du får.

Hva liker du best med deg selv?
Øynene mine.

Hva er din verste uvane?

Det er faktisk ganske personlig, så jeg vil ikke dele det her på bloggen.

Spiller du fortsatt fotball?
Nei.

Hvordan ser kostlisten din ut? Og er du opptatt av at maten du spiser skal være sunn?

Jeg kan kanskje vise kostlisten en gang men ikke nå. Og ja, jeg er litt opptatt av at maten er sunn.

Hvor er genseren din fra på inlegget Bilder fra helgen?

Bikbok.

Jo altså, jeg tror det finnes to typer spiseforstyrrelser; en der du bare får... Og en der du på en måte forårsaker det selv.. Har jeg rett? Hvilken har du? Og så finnes det bulimi da.. Men den har vel ikke du?

Nei, du har ikke rett. Det er ingen som ønsker å bli spiseforstyrret, men når du først har fått det, er det mange som ikke vil bli frisk igjen. Jeg ønsker på en måte ikke å bli frisk, men på en måte så ønsker jeg det og. Jeg har ikke bulimi, men jeg var på vei til å få det for en stund siden.

Kan du lage en videoblogg engang?
Hvor kommer du fra? Har du alltid bodd der?

 Sandnes. Ja, jeg har alltid bodd her.

Har du noen gang kuttet deg selv?

Nei, men jeg har gjort andre ting...

Når fikk du spiseforstyrrelser og når ble du innlagt?
Jeg fikk det får fire år siden og ble innlagt bare noen måneder etter.
Når måtte du slutte på fotball?

Jeg har vært litt av og på med fotball de siste årene. Første gang jeg sluttet var det pga jeg var skadet i kneet og de andre gangene har det vært pga innleggelsene og for lav vekt.

Hvorfor kan du ikke spise utenom dine faste måltider, å hva skjer om du spiser andre ting til andre tidspunkt enn det du skal?

Jeg kan spise uten om måltidene, men jeg vil og klarer ikke.  Det skjer ikke noe vis jeg gjør det, men jeg føler meg ikke klar for å spise ting som ikke står på kostlisten min.

Hvilke fotoutstyr har du til kameraet ditt, liksom stativ, linse eller noe sånt?
Et ganske dårlig stativ, fjernkontroll, 50mm 1.4, 70-300mm og rekleksskjerm.
Hvordan går det med sykdommen din nå, du ser kjempe flott ut synes jeg hvertfall!

Kunne vært verre, kunne vært bedre.

Har du god kontakt med søskenbarnet ditt, Anders?

Et normalt søskenbarn-forhold, tror jeg.
Hvilken linje går du?

Media og kommunikasjon.

Hvordan har tiden etter sykehuset vert?
Det er deilig å slippe å være der inne. Men det er også vanskelig
Kan du begynne å legge ut outfit bilder?

Jeg skal prøve å legge ut mer outfit-bilder.

Trente du mye da du fikk sykdommen, eller hva var den utløsende årsaken?
Jeg trente en del, ja.
Synes du det er flaut å snakke om problemene dine med foreldre?

Nei, egentlig ikke.
Hva var den slangen du gikk med opp i nesa?
Det var en sonde. Det var gjennom den jeg fikk alt maten.

Var det deg selv eller noen andre som fikk deg inn på spiseforstyrrelses tanken?
Jeg vil ikke klandre noen, det var mye som spilte inn som gjorde at jeg ble syk.
Hvorfor er du såå søt og pen?

Tihi, takk!

Hvor lenge har det pågått?
I fire år.
Hvor lenge var du på sykehus?

Jeg har jo vært der fem ganger og hver gang har jeg vært der mange måneder, uten om en gang, da var jeg der bare en uke.
Jo, siden du er bedre nå lurte jeg egentlig på hvordan du klarte å komme over den verste delen, hvis du føler at du har det?

Jeg har ganske mye igjen før jeg er helt frisk, men jeg kan vel si at det verste er over. Hvordan jeg kom meg gjennom det verste vet jeg ikke helt, men jeg tror nok st det var det at jeg ble "tvunget" til å komme meg gjennom det.

Hva ser du mest femt til nå som du har begynt på Vågen?

Jeg ser frem til å få oppgaver som har med foto å gjøre.

Beste minne du har med oss jenter?

Jeg har så mange gode minner med dere, jeg klarer ikke plukke ut et spesielt<3.
Hva ser du etter i en gutt?

Snill, sjarmerende, glimt i øyet, selvironi, sporty, smart og good looking.

En ting du alltid har hatt lyst til å gjøre?

Reise til New York.
Hvordan har sykdommen din påvirket familien din?
Det har vært tøft for dem å se meg slite i så mage år.
Hvor lenge lå du inne siste gangen?
Ca. 4 måneder.
Hvorfor har du vært så mye på sykehuset?
Jeg har vært så langt ned i vekt at det har vært nødvendig. Du kan ikke være hjemme når du ikke spiser og ødelegger kroppen din. Jeg har var så syk at jeg ble tvangsinnlagt, jeg har ikke vært der frivillig.
Hvordan oppleves det å leve på tvang?
Forferdelig.
Når du var innlagt, kjente du noen som du kunne være sammen med?
Jeg fikk kontakt med et par som også var innlagt, spesielt Oda og Lisa.
Får du ikke lyst på kake av og til?
Nei.
Hvorfor klarer ingen behandlere å hjelpe deg, når du ha vært syk i 4 år?

For jeg har aldri villet bli frisk. Det er kanskje vanskelig å forstå vis du ikke har vært syk selv.

Hvor i stavanger bor du og hvilken skole går du på/har gått på?

Jeg bor ikke i Stavanger. Jeg har gått på Porsholen, Lurahammaren og går nå på Vågen.

En ting jeg lurer på, er føler du deg bedre med deg selv nå en når du var undervektig? For ser at du har fått mange kommentarer om at du ser så godt ut :-) Føler du det selv? Håper virkelig det, for det gjør du...

Nei, jeg føler meg ikke bedre med meg selv nå...

Hva har du tenkt å utdanne deg som?
Fotograf.
Har du noen gang vert forelsket i noen?
Ja.
Hvis du fikk ønske deg 3 ting i hele verden, hva ville du ønsket deg?

Reise til USA, Canon EF 24-70 f/2.8L USM og nytt stativ ttil kameraet.

Hva tenker du når du ser overvektige mennesker?

Jeg dømmer ikke folk pga utseende.

Hvor lenge har du vært syk?
Fire år.
Hvor ofte spiser du mat, liksom spiser du valig?

Jeg spiser fire måltider til dagen.

Lurte på når du satt i rullestol, var det pga. at du hadde fått i det så lite næring at du ikke kunne bruke de på å gå? Eller var det noe annet?
Det var fordi kroppen var så nedkjørt at jeg ikke fikk lov av legene å gå. Og grunne til at den var blitt så nedkjørt var at jeg ikke hadde spist på en god stund.

Hvor mye kcal fikk du i løpet av en dag på sonden, med hvilken hastighet?
Jeg begynte med 25ml i timen hele dagen, så gikk jeg opp til 50ml og etter 75ml. Og deretter gikk jeg over på å få en viss mengde sondemat fordelt på fire måltider. Jeg vil ikke si akkurat hvor mye jeg fikk, det er privat.
Ser også at du har hatt en flekk i panna på noen bilder, som har vært på flere i forskjellige perioder, er dette bare et tilfeldig sår, evt hva er det og hvordan oppstod det?
Nei, det var ikke et tilfeldig sår...
Hvordan syntes du det har vært opp gjennom årene på sykehus. Føler du at du har fått den hjelpen du ønsket?
Det har vært fælt, men greit til tider. Nei, jeg synes ikke den hjelpen de har på sykehuset er tilstrekkelig når det kommer til spiseforstyrrelser. Jeg tror nok det hadde vært bedre for meg om jeg var innlagt på en plass der de har spesialisert seg på nettopp mitt problem.
Hvordan føler du anoreksien er mot deg?
Den ødelegger meg.
Så jeg må bare spørre, hvordan klarer du det, å holde deg så sterk? Hva er det som holder deg oppe i de tunge tidene?

Jeg er ikke så sterk som dere tror... Grunnen til at jeg har kommet meg gjennom de de tøffeste tidene er pga jeg har blitt tvunget til å komme meg gjennom det.

Hvilken årstid er din favoritt årstid? Og hvorfor?
Vinter og sommer.
Hva er det fineste du vet?
Snøkuler.

Hva er det styggeste du vet? (haha^^)
Meg selv og frosker.
Hvilken tv-kanal liker du best?
TV-Norge og TV3.
Hvis du kunne gjøre hva du ville for en hel dag, uansett hva, hva ville du ha gjort?

Reist og tatt bilder.

Og går du i 10ende eller på VGs?
Haha, hva tror du? Neida, jeg går på vgs, selv om det ikke ser ut som det.
Sant du var inne på en data og mobil butikk på Vågen sist onsdag?
Ja, hehe!
Hvorfor kan du ikke sitte og spise kaker, skal du ikke legge på deg?

Jeg klarer ikke spise slike ting enda.
Å hvordan takler vennene og familen din det?

Jeg tror de synes det er tøft. De vil jo at jeg ikke skal slite og ha det tøft.

Hva liker du best å se på TV?

Matprogram, Supersize vs superskinny, Topmodel, Kongen av Queens og Criminale minds.

Hvorfor hadde du slange i nesa? Hadde du lite oksygen i kroppen eller noe sånn?

Nei, jeg hadde ikke lite oksygen i kroppen. Viss du hadde lest bloggen min, hadde du visst at jeg fikk maten gjennom slangen og ned i magesekken.

Hvordan føles det å bli innlagt? Kan du fortelle noe om det?
Jeg skrev nettopp et langt innlegg om siste gangen jeg ble innlagt, det finner du her.
Har du noen gang prøvd å skade deg selv?

Ja.
Hva er din største frykt?
Å bli feit og frosker.
Hvor er den blå buksen din kjøpt?

Zara

Grunnen til at jeg ikke blogget i går var fordi noe annet, mye viktigere var i mine tanker. Jeg har felt menge tårer og tenkt at det hadde vært bedre hadde det vært meg... Et ungt liv ble borte for noen dager siden, et ungt og flott menneske jeg hadde møtt mange ganger før. Jeg husker alle turene med skolen vi hadde sammen, du var så hyggelig og flott. Aldri trodde jeg dette ville skje med deg. Jeg husker smilet ditt og den smittsomme latteren din.

Hvorfor, hvorfor?

Av og til er verden så urettferdig...

Jeg sender en hilsen til deg og dine pårørende og det hadde vært fint om dere også sendte en liten hilsen til minne om denne flotte jenten...

...

Ask me (almost) anything!

...

Jeg føler meg så alene. Alene i en verden fullt av folk. Jeg prøver å gli inn, men det går ikke. Alt det som har skjedd meg de siste årene preger meg. Det preger hvert skritt jeg tar, hvert ord jeg sier. Djevelen jeg har kjempet mot i evigheter er godt plantet i meg. Jeg føler meg så rar, så andreledes, så fanget. Fanget i meg selv.

I det ene øyeblikket føler jeg lykke og glede, i det andre vil jeg bare dø.

Hva er det som skjer med meg?

Takler jeg dette?

Orker jeg dette?

Jeg vil bare være som alle andre. Leve er problemfritt li uten bekymringer og dårlig samvittighet. Det er ikke så lenge til jeg blir utskrevet fra sykehuset, da står jeg enda mer alene. Men det skal bli godt å være fri, fri fra alt det jeg hater med det jævla stedet. Jeg må fortsatt gå å snakke med psykolog, men det skal jeg holde ut med. Mari heter hun, psykologen, hun er dritsnill. Men jeg klarer ikke si så mye om hvordan jeg føler og hvordan jeg har det, men hun er den jeg har klart å si mest til av alle de behandlerene jeg har hatt gjennom årene. Jeg har faktisk åpnet meg mer her på bloggen enn jeg har til noen andre. Jeg synes det er vanskelig å snakke om vanskelige ting mens jeg holder øyenkontakt med den personen jeg sier det til. Det er det som er så bra med blogging, jeg trenger ikke se noen inn i øynene.

Mamma har foreslått at vi kan prate mens vi går tur. Da kikker vi ikke på hverandre, men heller rett frem. Det har faktisk funka litt for meg. Så det hender at jeg prater hull i hode på både mamma og pappa, om både kjekke og ikke fullt så kjekke ting.

Det er slitsomt å snakke om ting jeg sitter inne med, men det er litt godt også. Jeg føler meg litt lettere, som om ti kilo blir løftet av skuldrene mine.

Maten går sånn passe for tiden. Det er vanskelig, men det går. Jeg følger ei kostliste og da må jeg jo spise det samme hver eneste dag. Det kan bli litt kjedelig i lengden i tillegg til at jeg begynner å bli matlei.

Det kunne vært verre, er det ikke det de sier...?

...

Ti ting du ikke visste om meg;

1.Jeg har aldri drukket alkohol, røykt eller snust (ja, og selvfølgelig ikke narkotika...).

2.Jeg faller lett for nerdete (men søte) gutter.

3.Jeg bruker 38 i sko.

4.Hater å lese bøker.

5.Elsker skrekkfilmer, jo fælere, jo bedre.

6. Har spilt fotball siden jeg var syv år.

7. Jeg har hatt to kaniner.

8. Haaater frukt- og bærklumper i yoghurt og syltetøy.

9. Jeg har vært i Kroatia, Tyrkia, Spania, Frankrike, Monaco, Danmark og Bosnia, men jeg har aldri vært i Sverige.

10. Jeg hadde for ikke så alt for lenge siden, pannelugg.

Visste du det?

En liten oppdatering fra helgen.

På fredag var jeg en tur borte hos Sofie, sammen med Marita, Veronica, Charlotte, Bettina og selvfølgelig Sofie. Vi så film og koste oss. Jeg presterte å sovne under filmen, men jeg var ikke den eneste, hehe.

I går gjorde jeg ikke noe spesielt, bare slappet av og så "Jeg reiser alene" sammen med Espen og pappa. Jo, også tok pappa og jeg oss en tur til Ølberg for å se på havet. Det er balsam for sjelen det.

I dag har jeg vært husmor og laget pizzasnurrer til Espen og Pappa. De sa de ble kjempegode, så jeg er fornøyd jeg. Laget dem med halvt grovt mel og halvt lyst mel, så de ble litt sunnere. Skulle ønske at jeg kunne smake, men det går bare ikke, jeg klarer bare å spise det som er på kostlisten min, ingenting mer. Det er faktisk noe jeg savner, å bare spise hva man vil, uten å tenke på kalorier.

Alt i alt, dette har vært en fin helg!

Noen andre som har kost seg?

...

Jeg var ute på en liten tur med mamma og hunden i dag. Vi snakket og diskuterte. Det gikk for det meste i tiden min som syk. Vi snakke om de siste fire årene, hvordan de har vært for både meg og mamma. Jeg ante ikke at jeg hadde påført mamma og pappa så mye vondt. Hun sa aldri at jeg hadde påført dem noe vondt altså, men jeg klarer å lese litt mellom linjene. Men jeg kan jo på en måte ikke noe for at jeg er syk, jeg vil jo leve som alle andre uten å ha masse rare tanker om hvordan ting og tang skal være.

Det er litt morsomt, fordi jeg hvet akkurat hvilken dag alt dette helvete begynte. En dag var alt som skulle til. Eller, det er jo ikke så enkelt som det, men det var da jeg virkelig tok en bråstopp i livet mitt og fortsatte en annen retning enn det som var planlagt...

...

Dette tar jeg både morgen og kveld... Det er medisiner som skal hjelpe meg gjennom dagen. De skal roe ned det voldsomme tankekaose jeg har og også hjelpe mot en held del andre ting som jeg sliter med men som jeg ikke vil dele med dere her på bloggen.

Forhåpentligvis kommer det en dag da jeg slipper å ta disse...

Jeg er flau.

...

Denne står hjemme i kjøleskapet til mamma og de når de kommer hjem i morgen!


....

Hallo folkens, lenge siden sist!

Off, hvor skal jeg begynne?... Jo, altså, jeg har ikke hatt noen som helst lyst til å blogge de siste dagene, bare for å være helt ærlig. Det eneste jeg har tenkt på er at mamma og de må se å dra se til helvete hjem igjen med en eneste gang! Jeg er så møkka lei av å vente!

Ellers så har jeg det fortsatt drit med meg selv... Ungår alt av speil og går bare i store joggebukser og gigantiske gensere. Jeg hater meg selv, helt enkelt.

Jeg har også felt et par tårer angående terrorsaken. Vil ikke si så mye mer om det, for jeg tror de fleste får høre nok om det på tv. Men jeg kan jo si at det som har skjedd er helt forferdelig x 1000... Sukk...

...

Off... jeg savner å ta bilder. Jeg har ikke rørt kameraet siden jeg blogget sist, og det begynner jo å bli en stund siden. Jeg finner ikke noen ting å ta bilde av, jeg blir gal! Jeg er nok inne i en liten tørkeperiode på bilde og blogge fronten for tiden, men jeg satser på å komme sterkt tilbake snart. Har dere forresten forslag til hva jeg kan ta bilde av eller blogge om? Dere er sikkert mer kreative enn meg akkurat nå...

Så ja, hva kan jeg blogge om? Hjelp?

...

Det er lenge siden jeg har postet et bilde av hvordan jeg ser ut nå... I sist innlegg postet jeg bilder fra sist sykehusopphold som varte fra september til februar. Off jeg ser mye styggere ut nå...

...


Bilder; Oktober 2010

Sorry for at jeg har vært dårlig å oppdatere bloggen den siste tiden... Men for å være ærlig har jeg ikke hatt værken lyst eller tid. Jeg har det det faktisk helt forferdelig for tiden og da er ikke bloggen det jeg prioriter først.

Det jeg sliter mest med er at jeg nesten ikke klarer å se meg selv i speilet lenger. Jeg føler meg så stygg og feit og får nesten brekninger bare av å tenke på hvordan jeg ser ut. Aldri før har jeg følt meg så ekkel. Jeg hvet ikke hva jeg skal gjøre, for jeg har et par kilo til jeg er nødt å gå opp...

Hjelp meg, noen? Hva skal jeg gjøre? Jeg føler meg fortapt og alene... Hjelp...

...

I dag fikk jeg en ny parfyme av mamma i kalenderen min. Har jeg fortalt at mamma har laget pakkekalender til meg? Jeg får en pakke for hver dag de er vekke, altså til sammen 21 pakker. Hihi jeg er litt heldig. I går fikk jeg en ny sesong med Kongen av Queens så nå har jeg snart alle de ni sesongene.

 Ellers i dag så har jeg vært ute en tur med mormor og morfar, det var kos. Vi kjørte til et godt stykke og gikk en liten tur.

Jeg gleder meg til i morgen for da skal jeg være med moster og bake!

Ha en fortsatt fin kveld!

...

Mamma og resten av familien har reist og jeg er deprimert...

...

Nå er både neglene min lakkert og håret mitt farget! Deilig, å få vekk etterveksten. Det er første gangen mamma har farget det for meg, men hun klarte seg veldig bra, må jeg si!

Sånn ellers har jeg det mildt sagt drriiitkipt for tiden. På fredag reiser familien og da er jeg helt alene... Eller egentlig ikke alene, jeg bare føler det sånn...

Jeg skal prøve å finne på ting med besteforeldre, tanter og personalet her hvor jeg er nå. Jeg har faktisk laget ei lita liste med ting jeg kan gjøre. Så hvis dere er snille kan dere gi meg noen tips til hva jeg kan fylle dagene med (helst ting som ikke er så veldig fysiske, det har jeg ikke lov til enda...).

...

Canon 5D Mark ii + Canon 50mm f/1.8

 Hipp hurra! Jeg kom inn på skolen jeg søkte på, så nå blir det media og kommunikasjon på meg til høsten!

 Andre som kom inn på den skolen som de ville?

...

Jeg får spørsmålet hver dag, mange ganger til dagen... Jeg begynner å bli litt lei;

Hva slags diagnose har du?

Jeg har valgt å ikke gå inn på det med diagnosen min, siden jeg vil på en måte ikke innrømme at jeg er syk, hvis dere forstår. Men siden det er så sinnsykt mange som lurer og enda ikke har forstått det, kan jeg si at diagnosen legene har gitt meg er anoreksi. Det er snart fire år siden jeg fikk det og jeg har vært inn og ut av sykehuse siden den gang. Vekten min har gått opp og ned den også og akkurat etter denne innleggelsen på sykehuset har jeg blitt tvunget opp hele 7 kg. Jeg har noen kilo til jeg må opp før legene er fornøyd, det friker meg ut.

Sånn, nå, nå har jeg sakt det.

...

I går var jeg på en koselig tur med morfar. Mamma og de var ikke hjemme så jeg tenkte det ville være koselig å møte noen andre i stenden for.



Det er sikkert mange som lurer på hvordan jeg bor, så jeg bare la ut noen bilder av avdelingen hvor jeg er. Hvis dere vil se mer, er det bare å skrike ut, så skal jeg se hva jeg kan få tatt bilde av.

Ellers har jeg det helt ok. Dagene er lange, men ukene går utrolig fort. Jeg har endelig fått med tre sesonger av Kongen av Queens, så det får jo tiden til å gå... Hehe, jeg tar meg i å sitte å le for meg selv når jeg ser det. Haha, jeg pleier normalt ikke å le når jeg ser tv alene, men når jeg ser på Kongen av Queens klarer jeg ikke la være.

Det er ikke lenge til familien reiser på ferie uten meg nå... Det kommer til å bli fæææælt! Det var litt derfor jeg var på tur med morfar i går. Jeg må øve meg på å være uten mamma... Haha, for en sekstenåring jeg er... Jeg griner nesten når familien reiser fra meg og jeg klarer nesten ikke leve uten mamma. Men det har jo mye med situasjonen jeg er i også da...

JEG HAR VENNER ALTSÅ! Hehe, men, ja jeg er kankje litt rar. Det er bare ikke så lett å dele de tingene jeg sliter med til venner. Tingene er ofte så sære at jeg føler jeg bare kan snakke med mamma om det, så derfor er det litt vanskelig å slippe venner helt inn, hvis dere skjønner.

...

Å, får en helvetes dag det har vært i dag... Nå er det bestemt, jeg kan ikke være med til Kroatia, det er for tidligt. Den oppgaven jeg hadde tenkt til å gjøre ble så alt for, alt for stor og krevende... Jeg takler det bare ikke... Jeg forsøkte, men jeg feilet, det var bare å innse at det var for tidligt.

I tillegg skulle jeg hatt besøk i dag, men  jeg orket bare ikke... Sorry gange tusen for at jeg sendte dere på dør i dag. Dere vet hvem dere er, og jeg vi at dere skal vite at jeg er utrolig glad i dere. Håper dere tilgir meg...

...

Mamma hadde forening i går, så jeg hjalp henne med å lage fruktsalat som de skulle ha til dessert. Ellers gjorde jeg ikke så mye spesielt...

Men, jeg har et sykt tankekaos i hode... Skal jeg være med til Kroatia, eller orker jeg ikke? Skal? Skal ikke? Skal? Skal ikke?... Gud. Jeg vet ikke hva jeg orker/vil...

...

Se de fine gavene jeg fikk fra Iselin og Bettina da de var på besøk hos meg!


Tusen tanker flyr rundt i hode på meg nå... Jeg har virkelig lyst til å være med til Kroatia i sommer. Akkurat nå er jeg klar til å gjøre hva som helst for å bli med... Kanskje får jeg lov, men det krever utrolig mye av meg, men som sakt, jeg er villig til å gjøre hva som helst!

 ...

Ting går dårlig, og jeg er utslitt...

...

I dag var jeg  på en kjøretur sammen med andre koselige folk. Og de koselige folkene kjøpte med seg jordbær. Værdens største jordbær, kødder ikke... De var stoOore.

Jeg fikk komme hjem et par timer i dag også, det trengte jeg, virkelig...

Mamma og jeg stakk opp til mormor og morfar for å slå i hjel et par timer.

Her ser dere en lysekrone som jeg har arvet av oldemor. Digger den!

Haha, mormor hadde mange gamle bilder som vi kikket på og lo av.

Hvordan har din dag vært?

...

Nå har akkurat mamma gått hjem. Jeg er helt alene, nesten...

Dagen i dag har vært langt i fra så god som i går, men jeg har kommet meg gjennom den, selv om det har vært vanskelig.

Nå står jeg bare og tenker, tenker på alt og ingen ting. Jeg føler meg så fortapt... Jeg vet ingen ting og kan ikke styre noen ting lenger, på en måte. Off, vanskelig å forklare...

Nå kjenner jeg at jeg gleder meg til å legge meg i kveld, og bare sove vekk alle tanker og følelser. Det skal bli deilig.

...

I går kom pappa og hentet meg og jeg var hjemme for første gang på en måned!

Jeg tror Zaphira var glad for å se meg igjen...

Broderen hadde jeg heller ikke sett på en god stund, så det var kjekt å se han igjen også.

Jeg bakte muffins, driiitkjekt!

Jeg hadde forresten besøk i går, av Sofie og Marita. Det var kjempekoselig!


Selv og det regnet kattunger i hele går, var det en ganske bra dag! Håper i dagen i dag blir nesten like fin, selv om jeg tviler på det...

Ha en god dag alle i sammen!

...

Hva er det beste du vet?

Å reise, å bake og å dusje.

Vinter eller sommer?

Ja takk, begge deler. Men jeg hater vår og høst...

Hva er du mest redd for?

Frosker... off...
Hva ser du frem til?

London-tur med mamma!

Hva vil du blir som voksen?

Fotograf!

Går du på skolen nå? Hvilken klasse?

Nei, jeg går ikke på skole for øyeblikket. Jeg begynte egentlig i første året på studiespesialisering med formgiving, men valgte å hoppe av det året etter at jeg hadde gått der noen uker. Jeg fant ut at det rett og slett ikke var helt min greie i tillegg til en hel del andre ting som gjor at jeg gikk glipp av veldig mye på skolen.

Hvilket fremedspråk har du?

På ungdomskolen hadde jeg spansk.

Hvor høy er du?

Hele 156 cm, hihi!

Hva er din store lidenskap?
Fotografering, uten tvil.
Noen forbilder (kjendiser, familie, venner)?
Nei, egnetlig ikke, eller ikke som jeg kommer på i farten...
Har du mange dyr?

Jeg har en søt liten hund.
Har du vært i flekkefjord noen gang?

Ja, det har jeg:D

Kan du lage en videoblogg?

Kanskje det ja...

Har du søsken? Fortell litt om dem.

Jeg har en bror, han heter Espen og han er tre og et halvt år yngre enn meg.

Og hva synes du når du blar lang bak i bloggen, har mye forandret seg?

Haha, jeg tørr nesten ikke gå tilbake å se på de første innleggene jeg har postet. Så, ja, jeg vil definitivt si at myyye har forandret seg.

Og hva synes du nå om den (DRIIT SØTE) videoen av deg og ei venninne som synger en sang dere fant på i barneskolen eller noe? haha holdt på å le meg i hjel, glede.

HAHA!:D

Hvilket redigeringsprogram bruker du?

Jeg bruker Photoshop CS5.

Kva er dine framtidsplanar?

Skal begynne på skolen igjen etter sommeren. Og etter jeg er ferdig på videregående skal jeg jobbe et halvt år for så å reise jorda rundt! Gleder meg! Og etter jeg er ferdig med reisen begynner jeg å jobbe som fotograf.

Hvilken bok er din favorittbok?

Anna + Didrik = baby av Unni Lindell.
Hva type musikk liker du?

Jeg hører på det meste, men jeg er egentlig ikke sånn kjempe glad i musikk.
Viss du kunne reist hvor som helst i verden, hvor ville det vært?

New York!

Når begynte du interessere deg for foto?
Jeg vet ikke helt, jeg har vel alltid vært litt interessert. Men interessen blomstrer vel da jeg fikk kameraet mitt.
Hvem er dine beste venner?
Jeg har mange gode venner.
Hva er favorittbloggen din?
Jeg leser ganske mange forskjellige blogger, med ulike temaer. Å velge en favoritt blir litt vanskelig...:D
Hva er ditt fineste minne?
Det klarer jeg ikke å svare på:).
Nevn tre positive ting om deg selv! :-)

Off, jeg hater dette, hehe, men skal prøve så godt jeg kan; Omtenksom, sta(kanskje ikke alltid positivt) og flink til å spare penger, hehe.

Hva som fikk deg til å starte med blogg?
Det var ikke noe spesielt som fikk meg til å begynne, jeg bare heiv meg på blogg-bølgen jeg.
Hvis du kunne byttet liv med hvem som helst i verden, hvem ville det vært?

En kjemperik fotograf i 20-årene:D.

Hva elsker du mest i hele verden?
Å ta bilder:D
Hvilket bilde, som du har tatt selv, liker du best?

Jeg har ikke et favoritt bilde, men dette liker jeg veldig godt;

Hvor finner du alle de fine overskriftene på innleggene dine?

Jeg søker på google, for eksempel; sayings about love. Da popper det opp mange forskjellige sitater:).
Din største drøm?
Å leve av å fotografere:D!
Månedens opptur/nedtur?

Mai var bare en eneste nedtur, så det blir litt vanskelig å svare på dette...

Hvordan redigerer du bildene dine?
Jeg redigerer nesten alle bildene jeg tar forskjellig... Men jeg kan si at jeg bruker Photoshop:D
Hvor lenge har du tatt bilder?

Jeg fikk speilrefleksen for ca. ett og ett halvt år siden.

Hva er det beste du har opplevd dette året?

Hmm... å begynne å jobbe...kanskje, nei, jeg vet ikke, hehe.

Hvor gammel er du?

16, men jeg blir 17 i august!

Hvor vil du bo i framtiden?
I New York, London eller Paris.
Vil du ha barn?
Kanskje...
Hvor får du inspirasjon fra?

Over alt! Blogger, blader, naturen, mennesker, osv...

Hvordan kamera har du?

Canon EOS 500D

Kan du lage videoblogger?

Jeg kan, men jeg vet ikke om jeg vil...hehe.

Har du laget designet selv?

Ja, det har jeg.

Hvordan vil du beskrive degselv som person?
Off, nei det er så vanskelig. Sta er det eneste orde som dukker opp.
Har du naturlig blondt hår, eller bleker du det?
Jam jeg har naturlig lyst hår, men jeg farger det lysere.
Vil du si at du har en spessiel kles"stil"?

Ikke for øyeblikket, nå går det for det meste i joggebukse og hettegenser... Jeg orker liksom ikke pynte meg. Men sånn ellers, så er jeg veldig interessert i mote.
Sei tre teng som du lika veldig godt ( ka som helst ) :D

Å reise, å fotografere og å shoppe!

Bruker du mye tid på å ta bilder?

Det varierer men jeg bruker kameraet så og si hver dag.

Redigerer du dem mye?

Varierer fra bilde til bilde.

Er du redd for framtiden?

Ja.

Bruker du den linsa som følger med kamera, eller har du kjøpt ny?

Jeg bruker for det meste denne; Sigma 30mm f/1.4.

Har du et godt forhold til familien din?

Jeg har et normalt forhold til familien min... Det vil si at vi er glade i hverandre, men vi krangler så fjæra fyker i blant.

Hva liker du best å ta bilde av?

Alt!:D
Har du bestemt deg om det blir noe nytt kamera? ;)

Ja, nei, kanskje...hehe.

Hvem har laget designet ditt? Det er utrolig fint!

Det har jeg laget selv. Tusen takk!:D
Tar du alle bildene selv, portrett bildene osv?
For det meste ja, men det hender at jeg ber mamma eller noen venninner om å ta noen når jeg er på tur og sånn.
Bruker du kamerastativ, hvis ja, hva heter den?
Ja, jeg har et gammelt stativ som jeg har arvet av pappa, vet ikke hva det heter.
Bruker du fjernkontroll til portrett bildene dine? Anbefaler du den?

Ja, det bruker jeg, og jeg er driiitfornøyd med den!

Hvilke klessbutikker liker du best?
Gina Tricot, H&M, BikBok, Topshop, Zara og Monki.
Beste idrett?

Fotball.

Favoritt sted?
Leiligheten vår i Kroatia!
Verste sted?

Hmmm... vet ikke...

Hvilken størrelse forstørret du bildene dine i?

Jeg har fremkalt i mange ulike størrelser. Det blir litt stress å skrive alle... Men jeg kan si at de jeg har bestilt mest av har en størrelse på 11cmx17cm.

Hva er det beste med bloggen?

At jeg får utvikle meg innen foto!

...

Jeg er så utrolig sliten for tida. Orker ingen ting. Jeg er lei av alt og alle (nesten alle, alle uten om de jeg er glad i og de som leser bloggen min... hehe).

Jeg er lei av å våkne opp om morningen og vite at i dag vil ingen ting nytt skje. Jeg må gjennom de samme rutinene dag for dag, uten noen form for overraskelser. Dagen har ingen høydepunkter og bringer meg ikke noe form for glede.

Jeg vil ut, ut, ut...

Jeg vil gjøre kjekke ting.

Jeg vil le.

Jeg orker ikke mer, jeg er så alt for, alt for sliten...

Hade...

...

Bettina og Charlotte var på besøk.

De hadde med en gave til meg! Så søtt...!

Det var deilig med besøk i dag kjenner jeg. Mamma var forresten også innom en tur. Hun hadde med seg et par bilder som jeg kunne pynte litt med. Ellers har jeg ikke gjort stort mye denne helligdagen... Livet er kjedelig...
...

Hvem er du?

Hvor gammel er du?

Hvor kommer du fra?

...

Mai har vært en jævlig måned... Det eneste positive som har hendt var filmkvelden jeg hadde sammen med Bettina, Charlotte og Veronica...

Favoritt sayings/quote fra måneden;

"I belive that friends are quiet angels who sit on our sholders and lift our wings when we forget how to fly."

Hvilket av bildene likte du best?

...

Mange har spurt meg hva jeg feiler eller hva min diagnose er. Jeg orker ikke svare med ord. Men som de sier; et bilde sier mer enn tusene ord...

...

I går var en tøff dag. Mye venting og lite søvn...

...

Så sinnsykt mye har skjedd med bloggen min i det siste. Lesertallet har sprunget oppover, jeg har til og med kommet på 44. plass på topplista... haha. Jeg har også fått forespørsel om jeg vil være ukens blogg på blogg.no neste uke, noe som jeg må gruble litt på om jeg vil eller ikke... Har ikke helt bestemt meg enda, så dere får nesten bare vente å se. Men ingenting av dette hadde skjedd, vis ikke Anette Marie, gode, snille, vakre, omtenksomme Anette Marie, hadde linket til bloggen min. Tusen takk!

Noe annet jeg virkelig har grublet på i det siste, er kameraet mitt. Jeg tror jeg har nådd det puktet der det kameraet jeg har ikke er godt nok lenger. Eller, det er jo godt nok, men det begrenser meg litt. Det hadde vært fint med et kamera som du kan øke ISOen på uten at bildene blir kornete og et kamera som tar bilder i fullformat ikke halvformat. Og siden jeg nettopp fikk min første lønning fra nav for noen dager siden og siden jeg ikke har rørt pengene jeg fikk til bursdagen min, I FJOR, synes jeg at jeg kanskje burde spandere på meg et nytt kamera.

Det er forresten mange som har spur meg om hvilket kamera og hvilken linse jeg bruker. Det er et Canon EOS 500D og jeg bruker det for det meste sammen med et sigma 30mm f/i.4. Det er også mange som har lurt på hva slags redigeringsprogram jeg bruker, det er Photoshop CS5. Det kameraet jeg har lyst på heter Canon 5D, men det tor jeg jeg har sagt før. Det er litt dyrt, så jeg får gruble litt till på om jeg kjøper det eller ikke.

Ellers i dag har jeg ikke noen store planer. Mormor kommer innom så vi får blitt ferdig å sy, vi ble nemlig ikke ferdig sist gang hun var her...Så nå ønsker jeg dere bare en fin helg videre.

God helg!

...

Tusen hjertelig takk for alle vakre kommentarene på sist innlegg. Jeg er målløs...

Jeg har lest hver eneste en av dem, og jeg blir like rørt av hver av dem.

Nok en gang; tusen takk, dere aner ikke hvor mye det betyr for meg!

...

Klokken 8 var det bare å sprette opp av sengen og begynne dagen...

Klokka ni var jeg ganske sur, men så fant jeg dette bilde og da ble jeg glad.

Klokken 10 var jeg ute på tur.

Klokka elleve var jeg fortsatt på tur...

Klokka 12.

Klokka ett tok jeg et bilde i speilet.

Klokka to kjeda jeg meg.
Klokka tre var det ut på en liten tur til.

Klokken fire kom mamma inn til meg, og jeg fikk litt roen.

Klokken fem fikk jeg en ny gammel mobil av mamma som vi hadde liggende hjemme, siden min er ødelagt.

Klokken seks gikk mamma og jeg ut.

Klokken seks gikk mamma og jeg og kjøpte blad.

Klokken sju gikk mamma så nå føler jeg meg veldig alene...


Dette var min dag, time for time... Jeg gjør litt andre ting også altså, hehe, men dere trenger jo ikke få vite når jeg går på do heller liksom...


...

Formen har vært dårlig de siste dagene... like dårlig som internettet, satan. Jeg kjenner jeg blir så sykt irritert når jeg må klare meg hele dagen uten internett. Jeg har jo liksom ikke stort annet å gjøre. Lese hater jeg og jeg finner ikke roen til å begynneå tegne eller male. I tillegg har kameraet vært ute av drift siden søndag, og mobilen har jeg ikke klart å skru på siden lørdag, var det vel. Alt går i mot meg...

Men her om dagen kom mamma inn med en liten presang til meg. Den var ikke fra henne, men fra Sofie... Jeg åpnet og kjente tårene presset på. Inni lå skiltet på bilde ovenfor. Jeg kjente tårene presse på da jeg åpnet pakken. Noe så vakkert. Tusen takk, Sofie, jeg er virkelig glad i deg.

Ja, siden jeg har måtte klare meg uten internett de siste dagene, har jeg så vidt fått begynt på en inspirasjons/minne- vegg, der jeg limer på alt jeg synes er fint. 

Fikk endelig inn symaskinen min også, så dere får glede dere til å se hva jeg har lagt. Er ikke helt ferdig enda, men jeg poster et bilde så fort jeg er ferdig.

En ting som har gnaget litt på hjernen min i det siste, er at jeg kanskje har vist dere for mye om hva som skjer i mitt liv for tiden... Jeg får en liten klump i halsen av å tenke på det. Men så prøver jeg å si til meg selv, at jeg blogger jo bare om meg og mitt liv, slik som de fleste andre bloggere gjør. Jeg blogger jo ikke om én spesiell ting, jeg blogger jo bare om hverdagen min liksom... 

...

...

...

Haha, slik er outfitbildene nå for tiden...*kremt*.

Flink til å rote, sa du?

Slik går dagene... Data, stirring i veggen, data, stirring i veggen, ja...

...

Dette innlegget er til alle dere som har gitt meg nydelige komentarer her på bloggen. Jeg tror ikke dere er klar over hvor mye jeg setter pris på det. Mange av dere skriver langt, innholdsrikt, nydeligligt og vellformulert, mens andre skriver kort, men like så menigsfylt og støttende. Alle kommentarere har vært helt fantastiske! Det går ikke ann å beskrive hvordan det varmer meg å se at dere bruker tid på å skrive så mye fint til meg, MEG! Jeg vet også at det er mange der ute som ikke kommenterer, men som jeg vet er der for meg og vil støtte meg. Dere må aldri føle dere presset til å kommentere altså! Dere er like gode venner av meg for det og jeg bryr meg like mye om dere selv om dere er litt "redde" for å kontakte meg akkurat nå. Jeg har fått en del meldinger på facebook og på mobilden også, de har vært like fantastiske de også.

Jeg er så lei meg for at jeg ikke kan gjøre noe i gjengjeld... Hva skal jeg gjør for å takke alle dere vakre mennesker der ute som er så snille å prøver å hjelpe meg?

Jeg fikk forresten et spørsmål her om dagen om hva slags bunad jeg har. Det er en Jelsa (Rogalands) bunad, som jeg arvet av min mor som igjen hadde arvet den av min oldemor.



...

På fredag var det hade til en avdeling...

...og hei til en annen...

Siden fredag har jeg levd et helvette. Det har vært de verste dagene i mitt liv. Og i tillegg fikk jeg ikke sett mamma i de hele tatt disse dagene. Hun var nemlig i Tyskland og så grand prix fialen.

Hun hadde dårlig samvittighet for at hun skulle reise fra meg når jeg har hatt det sånn som jeg har hatt det. Men jeg sa til henne at det hadde jo ikke blitt  bedre for meg viss hun hadde droppa turen heller, jeg kunne ikke levd med meg selv viss det var jeg som stoppet henne i å gjøre noe hun synes er kjekt.

Ja, i går var det 17. mai. Hipp hurra, my ass.

Men jeg fikk meg i alle fall en biltur med to isglade gutter.

En liten rundtur i rullestol er god massasje for baken...

Mamma kom hjem fra Tyskland på Søndag og hun har ligget hos meg siden da. Det har vært utrolig deilig å hatt henne hos meg, hun er en fantastik mor.

En liten gave hadde hun også tatt med til meg. En stein med stjernetegnet mitt på, og en liten engel.

Hun sa jeg trengte en engel til å passe på meg... så søtt.

Jeg har endelig tatt meg selv i nakken og fått bestilt et par bilder fra japanfoto. Det er litt kjekt å kunne henge dem opp på veggen liksom, å ikke bare ha dem på dataen.

Jeg må bare avslutte å si at det vil kanskje være dager der jeg ikke kommer til å blogge noe særlig. Jeg er utrolig sliten på alle måter for tiden. Besvimt noe ganger har jeg også... så ikke tro at jeg har sluttet å blogge selv om det kanskje vil være en dag eller to mellom hvert innlegg...

...

Nydelige mamma!

Sofie og Charlotte var på besøk i dag. Ubeskrivelig kjekt å se dem... Glad i dere!


Jeg får bare unnskylde for en lite inspirerende blogg for tiden, men så lite inspirerende er faktisk hverdagen for øyeblikket... I dag har jeg for eksempel bare vært på dataen, lest blad og gått tur, ikke akkurat spennende. Så dere får skrike ut hvis det blir for kjedelig...

...


Lange timer, lange minutter, lange sekunder...

Men tiden gikk fortere da Bettina og Veronica var innom en liten tur. Det var utrolig kjekt å se dem! Jeg er så glad i dem. Og jeg vet at du, Charlotte egentlig skulle være med, men at det ikke passet helt i dag, men det er greit, for jeg vet du egentlig ville komme, og det setter jeg pris på!

Ellers har jeg fått besøkt mitt stakkars søskenbarn som ligger på en avdelig her med smerter i magen. Der møtte jeg også moster og mormor, og mamma har selvfølgelig vært hos meg i ganske mange timer i dag.

Dagen har egentlig vært jævlig, men jeg prøver å smile til dem som kommer å besøker meg. Selv om jeg har det domt trenger jo ikke alle andre rundt meg ha det likt meg... Så vil jeg også takke for alle de nydelige kommentarene jeg fikk på sist innlegg, dere aner ikke hvor mye det betyr for meg. Jeg satt å leste de samme kommentarene om og om igjen, og ble like rørt hver gang, tusen takk.

...

Bilder sier mer enn tusen ord... Men jeg kan allikevel tilføye at livet suger og alt jeg vil er å forsvinne akkurat nå. Ting er utrolig vanskelige og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. De som kjenner meg godt vet hva det går i, og de som ikke kjenner meg så godt klarer kanskje å forstå. Jeg er ikke verdens mest åpne person og vil derfor ikke gå så detaljert ned i hele situasjonen, men velger i tvil å legge ut disse bildene for det.

Kom gjerne med spørsmål, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan og vil...

...

Dagen startet helt forferdelig... ingen ting possitivt å si. Men så heiv jeg på meg noen klær og kom meg ut, så ble alt myyye bedre. (Jeg er ikke naken på bilde altså...haha)

Genseren jeg har på meg kjøpte jeg i går, den er litt kul.


Jeg var borte hos Sofie og moren hennes sammen med mamma og Zaphira, som lekte med hunden deres Roxy. Mamma og Pappa er på fest eller noe sånn hos dem i kveld, og da skal de leke en lek som de trengte litt hjelp i fra kreative hoder for å få ferdig. Kreative hoder = Maren og Sofie.

Siden mamma og pappa er ute, "passer" jeg broren min og en kompis av han. Snill som jeg er lager jeg livretten hans; NACHOS til han. Han hadde nok spist det hver dag hvis han kunne velge...

Nå, etter jeg er ferdig å lage mat og rydde etter guttene ser jeg på tv og redigerer bilder og gjør sånne ting som jeg liker.
Dagen begynte utrolig dårlig, men avsluttet ok.

...

Bettina, Charlotte, Veronica og jeg hadde planlagt at vi skulle møtes i dag borte hos Veronica. Det var så lenge siden jeg hadde sett dem så det var utrolig hyggelig å bare være i samme rom som dem. Først bare pratet vi litt, om alt og ingen ting og så gikk vi ut en liten tur. Haha, det var da brillene til Charlotte plutselig bare poppa ut, hehe.

Deretter slo vi oss ned med en god film, eller, nå kan ikke jeg sitte her å si at filmen god... for jeg sov mesteparten av filmen...  Jada, sånn skjer når man jobber hele dagen og ikke sover om nettene... Men jeg hadde det kjekt for det jeg!


Koselig kveld med nydelige jenter.

Glad i dere!

...

Det var kremmerdager i Sandnes i dag så mamma drog meg med slik at hun fikk kjøpt seg nye sko... Jeg kjøpte ingen ting, INGEN TING! Hehe, men jeg fikk drømme meg bort i diverse fotobutikker så jeg må si meg fornøyd.

Mormor og morfar var også i Sandnes og de hadde med seg min yndlingshund nr.2. Er ikke hun søt?

Det har vært en bedre dag i dag enn i går. Jeg har fått litt mer energi og har til og med vært på jobb.

I morgen er det fredag og jeg gleder meg til helg!



...

Jeg er, tro det eller ei... SYK. Skulle tro det var noen som hørte på meg i går da jeg sa jeg ikke hadde så veldig lyst til å gå på jobb og smittet meg med litt basselysker eller noe... Men jeg hadde heller villet være på jobb enn å ligge her strekk ut i sengen å titte på lysekronen min, uansett hvor fin den er.

Fikk plutselig øynene opp for dette kule bilde fra ferien i Tyrkia for et par år siden. Haha, jeg ser helt dust ut der jeg står med øynene lukket.

Det var en kanon kjekk ferie forresten. Min familie og seks andre famlier reiste sammen til Side i Tyrkia og var der et par uker. Bilde over er fra en vannpark i Alanya der jeg var så heldig å møte på kjentfolk.

En av verdens beste gaver fra noen av verdens beste jenter får jeg også tid til å lese om og om igjen når jeg ligger her.

Gode minner...

Ja, så må det vel være lov å smuge litt på facebook når man er syk...? Ikke det at jeg ikke er der når jeg ikke er syk, men nå har jeg jo en unnskyldning på en måte, hehe.
Så her ligger jeg da... med varmeflaska på magen og øynene på dataen... Livet er herlig, kremt...

...

Et digert kinderegg (bildene ovenfor viser den digre gule boksen inni det) ble påskeegget fra mamma og pappa til broder´n. Mamma hadde skikkelig dårlig samvittighet for at hun ikke hadde lagt masse tid ned i å lage et skikkelig påskeegg med masse ting og tang oppi til meg og Espen (bror). Men jeg fikk heller ett par kroner inn på kontoen som et slags "påskeegg", så jeg skal ikke klage... Og Espen har fått alt det snopet han har ønsket (ja nesten i alle fall, hehe), så han har det fint han og, tror jeg.

Men jeg derimot hadde selvfølgelig mekket et digert egg som de skulle kose seg med i påskeferien. Jeg har ingen bilder av det, men jeg kan remse opp innholdet; chillinøtter, chips, sjokolade, kortstokk, nudler, kakao, fox, lefse og... jeg er sikker på at det er noe jeg har glemt nå, men samma det. Hihi, er ikke jeg flink eller?

Ååå, nå skal jeg fortelle noe dritsøtt. Jeg var alene hjemme fra sist fredag til denne fredagen mens de andre reiste på påskeferie. Og når jeg er hjemme alene såver jeg ikke på mitt rom, men heller på det store rommet, i den deilige sengen til mamma og pappa, hihi. Mamma vet det, så hun sa hun skulle re opp sengen og rydde litt.

Så da det var sengetid og jeg spaserte inn på soverommet oppdaget jeg noe på puta, noe som jeg ikke hadde forventet, en liten gave! Jeg sprang bort og rev gaven opp... Under papairet skjulte den søteste, minste snøkulen jeg har sett seg... Åhåå, var ikke det søtt?

Mamma kjenner meg godt!

Nå sitter jeg på rommet mitt og titter på den mest nydelige parfymeflaska jeg noen sinne har sett. Jeg falt pladask for den med en gang, den er jo helt vidunderlig og det beste av alt, den tilhørte oldemor.

...

...

I går var jeg på skogtur med verdens beste mamma. Jeg var ikke så godt kledd så vi ble ikke så lenge, eller vi var jo ute nærmere 2 timer, faktisk. Det gikk bare så inn i granskauen (hoho) fort. Naturen kalte til og med bare etter noen minutter, så da var det bare å få det overstått...haha, jeg dør. Har ikke gjort det siden barnehagen tror jeg, og hvorfor forteller jeg dette... kremt...

Klokka to i dag skal jeg på urnenedsettelse. Det blir en ny opplevelse for meg. Men jeg tror det skal gå fint. Tenk det, å bli kremert... tror ikke jeg vil det. Eller, kanskje? En ting er sikker, jeg vil at Songbird, med Eva Cassidy skal spilles i begravelsen min. Nå får mamma sikkert helt angst, jeg sitter her å planlegger begravelsen min... SLAPP AV, gla i deg mamma, hehe. Det er jo fint at jeg sier hvordan jeg vil har det uansett... eller?

Har noen sett det der 3 Byllup på tv3? Jeg så en episode i reprise i går, litt kjekt. Ser ikke for meg at jeg noen gang kommer til å gifte meg. Jeg føler ikke at man trenger å gifte seg for at forholdet mellom to skal bety så mye mer, viss du skjønner, det forandrer jo liksom ikke noe. Du elsker jo den personen like mye for det, om du er gift eller ei. I tillegg er det jo svindyrt. Eller, du trenger jo ikke legge så sykt mye penger ned i det, men viss jeg liksom skulle gifte meg, hadde jeg gjort det skikkelig. Brudekjolen min ville kanskje sett ut som noen av disse, eller kanskje denne, eller denne, ellller denne. Kaka ville vært slik, brudepikene kan ha på seg dette, dette er et bilde fra bryllupet og selve sermonien skal være akkurat like vakker som den i Love actually.

Og jeg sa jeg ikke ville gifte meg... det var muligens en løgn, muligens...

...

Noen har kanskje lagt merke til at jeg bærer et smykke med en ring på på mange av bildene av meg. Det er oldemors giftering og jeg går med den hele tiden. Jeg tenkte egentlig at jeg skulle bruke den som ring, men den var for stor, så å gå med den rundt halsen var bedre. Og i dag tillførte jeg en ting til inn på smykket, en gave jeg fikk av en god venn til jul, Veronica♥. Den passet godt inn selv om den er sølv synes jeg. Jeg fikk et annet nydelig smykke til jul også forresten, av Bettina♥, skal vise dere det en annen gang.

Mamma og jeg var på Kvadrat i dag. Jeg var underernært på shopping kan du si, har ikke shoppet siden jul...mmhum... Så en topp, ei skjorte ei bukse og en genser fikk bli med meg hjem i dag, takk mamsen.


Toppen var så badass at jeg måtte ta et par bilder...

Nå sitter jeg og ser på Eqlipse med andre medlemer i familien. Vi kjøpte filmen i dag, men akkurat nå så føler jeg at vi egentlig har den fra før, søren.

Jeg fikk aldri fullført den der Irobot filmen som jeg fortalte om for noen innlegg siden. Så nå trenger jeg nye natte-filmer/serier som skal trylle meg i søvn. Lurer på om jeg skal se Sex and the City serien på ny, men da blir jeg bare så hekta at det muligens ikke blir så søvndyssende allikevel.

Noe noen av dere vil si til meg? Det har vært uinspirerende lite kommentarer i det siste, det tærer på blogglysten...

...

Jeg er egentlig en prinsesse...

...